torsdag, november 09, 2006

En forklaring er visst på sin plass :)

Men først av alt: Tusen takk for både oppmuntringer, klemmer og lykkeønskninger! Dere er jommen en fin gjeng! Sender en klem til dere også, jeg :)

Så en kort forklaring på gårsdagens skrik:

Det var ikke værre enn at jeg var så dum å starte dagen med å se på kalenderen min og alle de innplotta avtalene og oppgavene som venter de neste ukene... og da var førstereaksjonen min rett og slett: Dætta går bra, æller i væla! Og så ble jeg blank i øya og syntes oppriktig synd på meg selv... Men istedenfor å legge stakkarsmegveldigdetaljert-varianten ut i blogger, valgte jeg spontanvarianten :)

Og den gjelder forsåvidt idag også - og jeg er redd den vil sitte i helt til 12. desember er over.

Men dette var altså forklaringen bak skriket. Livet er ikke helt kult nå. Trives egentlig dårlig som skrik. Men jeg leter fram endel av overlevelsesteknikkene mine og regner - optimistisk nok - med å komme meg igjennom dette også :)

Så, kjære dere - skriket er nok typisk meg; overdriver litt for å gjøre meg interessant :) Men jeg er likevel freidig nok til å ta imot klemmer og gode ord med åpne armer. Takk.

2 kommentarer

Solli sa...

Uansett grunn....det er herlig med et skrik iblant....

SKRIIIIIK.....vi kan skrike i kor om du vil....det kan hjelpe av og til!!

Vibeche Bergqvist Ellingsen sa...

Klemmer kan du få når du måtte trenge det, også det å måtte skrik litt er bare godt for kroppen.
Alle trenger en utblåsning en gang i blant :)

Klem