Selvinnsikt

Jeg trodde jeg begynte å kjenne meg selv ganske godt, men nå begynner jeg å lure hva jeg baserer denne kunnskapen på. Hvordan vurderer jeg meg selv? Hvilke kriterier bruker jeg? Hvilke "briller" tar jeg på meg? Og vurderer jeg meg selv opp mot andre? Måler meg med andre?

Selvfølgelig måler jeg meg selv opp mot andre. Det er det iallfall ingen tvil om. Det er vel strengt tatt sånn jeg lager meg de aller fleste vurderingskriteriene mine. Jeg ser på de rundt meg, de det er naturlig å sammenligne seg med, risser opp endel kriterier og fyrer løs. Det er som om jeg er sensor på muntlig eksamen.

Men, det er visst noe jeg har misforstått når det gjelder hensikten med en slik eksamen. Jeg velger samme strategi som eksaminatoren min valgte når jeg skulle opp i geografi på gymnaset: Finn hullene! Finn dem, avslør dem, blottlegg dem og sett karakter utfra det. Og han fant hullene. Og jeg fikk karakter deretter. Uten å få muligheten til å vise hva jeg faktisk kunne.

Sånn gjør jeg det også, når jeg skal eksaminere og vurdere meg selv. Jeg finner hullene mine, påpeker alt jeg ikke kan, trekker frem mine svake sider - og setter karakter deretter. Og sammenligner selvfølgelig med alle de andre. Og de er naturligvis utrolig mye dyktigere og glupere enn meg. De kan så mye, de.

Og det er der jeg nå stopper meg selv. Hva sa jeg nettopp? Hva la jeg vekt på når jeg vurderte de andre? Jo, jeg så på alt de kunne, alle de ting som de får så bra til. Det betyr jo at de faktisk får en helt annen eksamen enn jeg gir meg selv. De vurderes ut fra alt det de kan. Jeg leter ikke etter kunnskapshullene deres, men blir imponert over alt de faktisk sitter på av kunnskap. Og jeg gir dem karakter deretter.

Jeg har vært oppe til en bitteliten prøvemuntlig idag. Vi fikk individuell veiledning på mappa vi leverte inn sist uke. Tre kvarter alene sammen med en av foreleserne. Mutters alene. Jeg luska inn døra, skråsikker på at jeg befant meg på en helt annen avsidesliggende klode enn de andre flinke masterstudentene... og ble møtt av denne kommentaren:

"Åshild, ja, deg skal jeg gi mye positiv tilbakemelding til!"

Jeg ble pip stille og grådig skeptisk. Var nesten sikker på at hun faktisk var ironisk. Jeg - totalt dust i teori, komplett idiot i å fatte abstrakte teorier, skolestilskrivende amatør, uten master-anlegg i det hele tatt... - positive tilbakemeldinger? Særlig! Ja, jo, kanskje hun ville gi komplimenter for layout'n jeg laget på oppgavene mine? Det måtte være noe sånt...

Og haka ség lenger og lenger ned etterhvert som jeg fikk tilbakemeldingen. For dette kunne jo ikke stemme!!? "Dyktig på å trekke inn teorien..." "Skriver utrolig godt..." "reflektert..." Hææ?? Jeg?

Så så mye for den selvinnsikten! Jeg er ingen dust i teori! Ingen skolestilskrivende amatør! Jeg har noe på masterstudiet å gjøre!

Jeg begynte nesten å grine, jeg! Jeg besto lissom-eksamen! Jeg fikk vise hva jeg kan, og ble vurdert deretter! Unbelievable! Herrrrlich!

Nå har jeg fått litt mer troen på at jeg kan klare å skrive en ok metatekst og at jeg muligens også overlever den årnt'lige muntligeksamen. Selvinnsikt, du lissom...