Vinglepetter

For de av dere som trodde at føljetongen "Masterstudenten Åshild" var slutt, kan jeg nå informere om at det ser ut til at det kommer noen oppfølgingskapitler... For her grubles det fortsatt.


Frustrasjonen min i ukene før jeg bestemte meg for å droppe modul 2 bunnet i litt forskjellig, tror jeg;
- en panikkfølelse fordi jeg kom så helt på hæla allerede før jeg i det hele tatt klarte å starte.... og det er en guffen greie for en kontrollfrik, det skal jeg love dere!
- mangel på overskudd, særlig fordi hele jula forsvant til jobbing med bladet...
- et (merkelig?) behov for at alt jeg holder på med skal ha en konkret mening, og aller helst bør det være noe som kan gavne andre også... og der stoppa det helt når jeg måtte sitte og skrive analyser av naturfagbøker...!
- og sist, men trolig ikke minst, en ekkel mangel på tid til å være kreativ... og den har faktisk vært vanskeligst....

Avgjørelsen min om å ikke gjennomføre Modul 2 nå, står ved lag, og det er fortsatt utrolig godt å vite at jeg ikke truet meg selv til å levere nå. Det hadde ikke gått. Rett og slett. Istedenfor har jeg brukt de siste dagene til å puste, sove, sove, lese gode bøker, gå lange turer i frisk luft og til og med til å ringe venner jeg var redd hadde gitt meg helt opp.... Har med andre ord hatt et skikkelig - og helt nødvendig - langfriminutt.

Og jeg har grublet, grubler og kommer sikkert til å fortsette å gruble fremover. Og for en gang skyld tror jeg denne grublingen er sunn. Eller, i det minste helt nødvendig. Det at jeg bruker så mye tid på dette nå, tror jeg er fordi jeg virkelig ønsker å være bevisst på hva jeg holder på med. Ikke bare flyte med strømmen, men faktisk bruke litt tid på å kjenne etter.

Panikken har lagt seg. Modul 2 er lagt på is - iallfall foreløpig. Modul 3 står som en åpen mulighet foran meg. Behovet mitt for at det jeg gjør skal være meningsfyllt, er fortsatt sterkt. Men, jeg lurer på om jeg kan klare å tenke at javel, analyse av pedagogiske tekster er kanskje ikke det som redder verden eller hjelper mennesker til å bli glad i seg selv. Men, kanskje er det ikke nå jeg skal redde verden? Kanskje trenger jeg noen flere redskaper først? Eller kanskje kan jeg finne andre måter å hjelpe mennesker på uten å ha det som jobb? Kanskje har jeg tenkt for stort? For høyt? For ambisiøst? Kanskje jeg til og med kan se at jeg allerede har mine 'små' metoder å hjelpe andre på, uten at det nødvendigvis står i tittelfeltet mitt i telefonkatalogen? Kanskje jeg må lande litt, være litt mer praktisk orientert? Se at studiet kan åpne opp for mange nye muligheter med tanke på bladjobbingen, eller skribleriene mine også, for den saks skyld? Og når det gjelder mangel på tid til å være kreativ, så vet jeg - innerst inne - at det er når det skjer ting inni meg og rundt meg at jeg er mest kreativ, og det er uavhengig av hvor mye tid jeg faktisk har til rådighet. Javel, velger jeg å gå videre på studiet, vil det ta store deler av tiden min, men likevel ikke alt - og iallfall ikke for evig og alltid. Kanskje er det ingen grunn til panikk?
Hmmm... Nå kjenner jeg at jeg faktisk har behov for å ’rettferdiggjøre’ vinglingen min... forklare dere hvorfor jeg hopper og spretter sånn frem og tilbake... Kjenner at en del av meg syns det er flaut at jeg er så vinglete... føler meg nesten smådum som liksom ikke klarer å stå for det valget jeg liksom hadde tatt.

Men, DA er det på tide å gi fornuft-Åshild ordet, for hun har faktisk endel glupe innspill innimellom...! Så vær så god, Åshild – ordet er ditt!

I kjent Åshild-stil har jeg en (u)vane med å tenke litt sort-hvitt, litt enten-eller. Det er liksom sånn at enten så må jeg klare å gi 120% eller så kan jeg like godt gi opp. Og som regel starter jeg med å gi full gass – og noen ganger er jeg heldig og kommer meg over målstreken før tanken er tom, andre ganger begynner jeg å hoste og putre lenge før mål og så stopper alt. De siste ukene har jeg hostet og harket og så vidt putret fremover, uten å finne noe å fylle tanken med. Men for første gang (det er kanskje ikke helt sant, men det har iallfall ikke skjedd ofte) så klarte jeg å se at den røde pila var på vei ned mot reservetanken før jeg gikk helt tom. Og i tillegg klarte jeg å se at det var nødvendig med en god vedlikeholdspause og ny drivkraft før jeg durer i vei videre. Okey, nok metaforer – på tide med klar tale: Det at jeg stoppet opp og meldte meg av Modul 2 var ikke bare nødvendig, men også noe ’nytt’. Jeg valgte ikke den velkjente tutogkjørfullpupp-strategien, og det er et valg jeg står for fortsatt. 100%. Faktisk så er jeg litt stolt av valget mitt!

Og nå sitter jeg her, etter en god vedlikeholdsuke, og livet fortoner seg litt annerledes. Og jeg jobber med å ikke tenke så sort-hvitt. Nå starter snart modul 3, og hvis jeg vil, har jeg faktisk muligheten til å henge med der - helt fra starten. Og dermed få en helt annen start enn sist. Modul 3 har et helt annet innhold enn modul 2, med et reelt mye større fokus på den kreative biten, på skapingsprosessen, på ulike uttrykksmåter... Og fagansvarlig har bedt meg om å komme på en times veiledningssamtale for å se på hvilke muligheter jeg har og hvordan de evt. kan hjelpe til med å legge ting bedre til rette. Så, jeg har bestemt meg for å iallfall møte opp til den samtalen. Og finner vi en god løsning, er jeg åpen for å prøve en gang til.

Jeg er en vinglepetter, men det er fordi jeg prøver å finne balansen. Balansen mellom jobb og fritid, mellom teoretisk påfyll og kreativt utløp, mellom fornuft og følelser, mellom prestasjoner og lek, mellom det nye og ukjente og det gamle og trygge. Bær over med meg og vinglingen. Øvelse gjør mester, sier de. Men i mellomtiden – bær over med meg. Jeg gjør så godt jeg kan.

(- og bare så det er sagt; de siste ordene er myntet på meg selv: Det er jeg som må bære over med meg!)