Det går litt trått i bloggen min for tiden, mest fordi tiden ved dataen brukes til å gå igjennom innkomne bidrag til juni-nummeret av Ett trykk. Men de siste ukene har jeg også brukt til å skrive litt. Jeg hadde jo planer om å skrive noe til studiet, så jeg har endel 'skisser' liggende på maskinen. Nå når jeg ikke lenger er student (og jeg kjenner jeg smiler når jeg skriver det! Deilig!), så kan jeg kanskje bruke noe av tekstene på litt andre måter enn jeg hadde planlagt.
Jeg hadde bestemt meg for å skrive om et tema jeg har personlig erfaring med, og valget sto mellom to store temaer: utbrenthet og ufrivillig barnløshet. Begge temaene er temaer jeg syns det er vanskelig å finne god litteratur om. Og med 'god' mener jeg ikke først og fremst at det skal være faglig høyt nivå på innholdet. Jeg tenker mer på at jeg ønsker å bli berørt. Jeg jakter etter stoff som treffer noe i meg, noe som berører. Litteratur med en personlig stemme. Ikke bare faglige termer og gode råd. For det er ikke det jeg trenger. Jeg trenger følelsen av å ikke være alene om å ha det nettopp sånn som jeg har det. Trenger følelsen av fellesskap, av gjenkjennelse, forståelse. Og det har vært vanskelig å finne. Og derfra har det vokst frem en spire, et ønske om å formidle min stemme, min historie - i den tro at det finnes flere som meg, som jakter etter nettopp slike stemmer, slike historier.
Ojj, dette ble stort! Skrekkelig store ord og enda skrekkelige større tanker! Så jeg gir deg nå to valg:
1. Se i menyen til høyre, velg deg et hvilket som helst navn på lista og klikk deg fortes mulig bort fra denne kvalmende pretendiøse bloggen min!
2. Les deg videre nedover i teksten min, og ta det for det det er; noen skribletanker. Kanskje finner du en ting eller to du kan nikke litt gjenkjennende til også? (For jeg prøver meg på litt vill gjetting nå: Jeg tipper det finnes både en og to av mine 'blogg-lesere' som har et snev av 'flink pike'-syndromet....)
(NB; jeg har prøvd å skrive kronologisk, og historien starter rett før jul 2003... og dette er bare hentet fra det første året... )
Innledning
”Jeg tror jeg har influensa.”
Slik begynte kapittel 2 i livet mitt. Ikke sånn å forstå at influensaen var en nær-døden-opplevelse. Slett ikke. Men jeg vil likevel påstå at det var den dagen jeg startet et nytt kapittel.
Men først – kapittel 1
Førstefødt og jente, etterlengtet og lidenskapelig ønsket. To svulmende stolte, nybakte foreldre. Et murhus i en småby på Jæren. En bedre start for et nyfødt liv skal man ganske sikkert lete lenge etter. Tre år og storesøster til én. Og ni år og storesøster til to. Storesøster, flink jente, et godt eksempel. Jeg er god til dette. Og får klapp på kinnet. Snill er lik skryt og ros.
Skoleflink. Eller, det er ikke nødvendigvis sant. Pliktoppfyllende og ansvarsfull er riktigere. Og pliktoppfyllende jenter gjør det de får beskjed om, og gjerne litt ekstra. Og velger sikkert og trygt. Velger det samme som alle andre velger. Eller som fornuftige voksne anbefaler. Og så jobbes det iherdig. Alltid ett skritt foran. Bare for å være sikker på å prestere best mulig. Sette høye mål. Og ’safe’ så godt som overhode mulig. På den måten ha kontroll. Og samtidig sikre jevnt påfyll av anerkjennelse. Da er jeg. Det er en enkel ligning: Prestasjon + anerkjennelse = bekreftelse på meg selv.
Et yrke som kan brukes til alt. Ikke så dumt valg for ei som egentlig ikke vet hva hun skal bli. Som egentlig aldri har kjent etter hva hun vil. Som velger trygt og praktisk. Men når alt kommer til alt – yrket kan ikke brukes til så mye annet enn det det faktisk er. Iallfall ikke så lenge man er ung og uerfaren. Rastløs, men fast bestemt på å fortsette å leve etter den enkle ligningen: Prestere. Få anerkjennelse. Ett år her. Ett år der. Rastløsheten forveksles med manglende talenter. Det er derfor jeg ikke finner min plass her i livet. Jeg er ikke flink nok. Kan ikke det jeg prøver å holde på med. Selv ikke fordoblet innsats gir resultater. Bare en gnagende følelse av å ikke vite hvem jeg er. Men jeg prøver å være det jeg var – flink jente. Streber. Jager etter prestasjoner store nok og viktige nok til å være verdt anerkjennelse. Men det er som om jeg blir mer og mer usynlig. For menneskene rundt meg. For meg selv.
Kapittel 2
”Jeg tror jeg har influensa.”
Slik begynner kapittel 2 i livet mitt.
Etter 14 lange dager under dyna, med feberen herjende i kroppen, ber jeg om en legetime. Og allerede her må jeg be deg om å lese om igjen den forrige setningen. Merk deg ordet ’ber’. Smak på det. Legg det på minnet. Jeg kommer tilbake til det. Jeg ringer legekontoret som visstnok huser min fastlege. Flinke jenter går ikke så ofte til legen. De liker å ordne opp selv. Men selv flinke jenter har fått tildelt en fastlege. Og lappen med navn og nummer, som jeg fikk i posten for lenge siden, ble selvfølgelig hengt pent og ordentlig opp på huske-tavla, der hvor alle viktige greier henger. Det er vårt første møte. Jeg sminker meg og kamuflerer så godt jeg kan alle tegn til sykdom. Merkelig nok. Som om jeg prøver å sparkle igjen skjemmende sprekker i fasaden min. Og det virker visst. Legen er effektiviteten in Persona. Det tar henne knappe 5 minutter å sette diagnosen Influensa og skrive ut sykemelding for 14 dager. Takk skal du ha ha det bra. Med nesa i tastaturet og øynene dypt inn i dataskjermen. Først på utsiden av legekontoret innser jeg at jeg selv knapt har sagt noe som helst. Bare at jeg har vært syk i 14 dager, og at jeg har hatt feber. Mer sa jeg ikke. Hun spurte jo ikke. Så jeg forsvinner under dyna igjen. Gråter. Sover. Gråter mer. Sover mer. Lurer i korte, flyktige glimt på om man virkelig gråter så mye når man har influensa.
Og for andre gang på kort tid, besøker jeg fastlegen min. Og for andre gang stilles diagnosen med nesa i tastaturet og blikket dypt inn i dataskjermen: Utbrent.
Diagnosen forvirrer meg. Gjør meg usikker. Legen gir ingen forklaring. Bare nye 14 dager sykemelding. Med påfølgende klare melding: ”Men så må du tilbake på jobb. Statistikken viser nemlig at hvis man er borte fra jobb mer enn 4 uker, er det liten sjangse for at man i det hele tatt kommer seg tilbake!” Kjære vene! Jeg har jo bare holdt senga noen uker på grunn av influensa! Jeg har slett ikke tenkt å slutte å jobbe. Men jeg sier selvfølgelig ikke noe. Snille jenter nikker og smiler. Joda, selvfølgelig skal jeg tilbake på jobb når de 14 dagene er over! Selvfølgelig!
Jeg er jo bare Utbrent. Må bare hvile litt. Så jeg sover. Og sover. Og sover mer. Og fortsetter å gråte. Og de fjorten dagene flyr. Før jeg nesten rekker å blunke. (Men så mye som jeg sover, er øynene stort sett igjen og ikke så gira på blunking heller...)
Sjefen min møter meg med et smil, sier jeg er heldig. Vi er nemlig en IA-bedrift. Det er ypperlig for sånne som meg. Sånne Utbrente. IA-bedrifter er så gode på tilrettelegging. Aktiv sykemelding er perfekt. Sært begrep, egentlig. Selvmotsigende. Det burde bety at sykemeldingen min fortsatt er aktiv. Og at jeg fortsatt er sykemeldt. Istedenfor betyr det at jeg må være på jobb. At jeg må jobbe. Men det er visst perfekt for meg. Da blir jeg ikke en av de stygge tallene i statistikken. Jeg er tilbake på jobb. Sjefen min sier det er godt jeg er tilbake. ”Vi får begynne litt forsiktig,” fortsetter han. ”Du kan pusle litt med noen av de brosjyrene vi har hatt liggende lenge.”
Jeg rusler inn på kontoret mitt. Som jeg ikke har sett på 4 uker. En hel evighet. Og likevel som i går. Jeg setter meg i stolen. Drar den inn til pulten. Kjenner at hodet er blytungt. Jeg prøver å feste blikket på dataen. Skrur den på. Ser at passordruten spretter opp. Klarer ikke for alt i verden å komme på passordet. Fortsetter å stirre. Helt til det banker på døra. Smilende kollegaer som like smilende sier de er glad jeg er tilbake. ”Og forresten, kan du lage den lista du snakket om før jul? Det haster litt, skjønner du.” Jeg nikker, smiler og sier ”Selvfølgelig.” Jeg er jo på jobb igjen. Så ringer telefonen. Jeg skvetter. Tar av røret mens hjertet banker ukontrollert. ”Hei, det er Åshild,” sier jeg. ”Joda, selvfølgelig skal jeg gjøre det. Joda. Jeg skal hive meg rundt og få gjort det med én gang. Selvfølgelig!”
Aktiv sykemelding. Gradert sykemelding. 80% sykemeldt. 30% friskmeldt. Tilpassede oppgaver. Tilrettelagt arbeid. Alle de fine ”tilbudene” vi Utbrente tydeligvis får. Jeg får dem alle. På rekke og rad. Og hulter til bulter. Og hele tiden prøver jeg. Og prøver. Vil så gjerne klare. Vil så gjerne vise at jeg kan. At jeg er flink.
Men jeg klarer ingenting. Jeg får ikke til noe. Jeg klarer ikke konsentrere meg. Klarer ikke huske noe. Kjenner jeg er redd for å møte kollegaer. Det lyser sikkert lang vei at jeg ikke fikser noe som helst. Så jeg lukker døren til kontoret. Gjemmer meg bak dataskjermen. Holder hendene for ørene til telefonene slutter å kjime. ”Joda, det går bedre,” svarer jeg når Sjefen en sjelden gang stikker hodet inn. ”Bare gi meg nye oppgaver,” sier jeg også, når Sjefen lurer på om jeg har nok å gjøre. For det er ikke det at jeg ikke vil. Viljen er stor. Enorm, faktisk. Seig som et bikkjeskinn, som pappa stolt karakteriserte meg når jeg var mindre. Etterfulgt av en klapp på kinnet. ”Du gir deg ikke, du!”
Aktiv sykemelding. Gradert sykemelding. Tilpassede oppgaver. Tilrettelagt arbeid. På rekke og rad. Og hulter til bulter. Det går et år. Ingen spør lenger hvordan det går. Alle vet at jeg er utbrent. At jeg har møtt veggen. At jeg er tom for energi. Men ingen vet likevel hvordan jeg har det. Ingen spør. Ingen våger å spørre. Og jeg sier ikke noe. For hva skal jeg si? Hvordan skal jeg forklare det som skjer med meg når jeg ikke skjønner noe av det selv? Sakte, men sikkert overtas alle arbeidsoppgavene mine av andre. Uten at det sies i klartekst. ”Bra,” sier Sjefen når jeg sitter og stirrer i dataskjermen. Er det ingen som ser den store plakaten som er stiftet til panna mi? Den med teksten ”Fullstendig ubrukelig!” på. Er det ingen som kjenner lukten av en talentløs streber? Den som fyller hele kontoret mitt. Alle bare smiler og smiler. Og ser tvers igjennom meg. Tvers igjennom. Ikke som i ”se tvers igjennom og gjennomskue”. Nei, bare som i ”se tvers igjennom”. Som om jeg er luft.
Det har gått ett år siden mitt første legebesøk. Jeg er fortsatt seig som et bikkjeskinn. Og fullstendig utslitt av å prøve. Sjefen min møter meg fortsatt med et smil, sier jeg er heldig. Vi er nemlig en IA-bedrift. Det er ypperlig for sånne som meg. Sånne Utbrente. IA-bedrifter er så gode på tilrettelegging. Men ennå har jeg ikke fått informasjon om et av de viktigste elementene av det å være IA-bedrift: Bedriftshelsetjenesten. Det er tilfeldigheter som avslører dette eksklusive tilbudet for meg. Tilfeldigheter som endelig fører meg ett lite skritt i riktig retning. Bort fra den gjenstridige veggen som har tårnet foran meg en lang tid. Veggen med bulker tett i tett. Bulker som passer størrelsen på hodet mitt.
Fortsettelse følger nok...
Ingen kommentarer
Legg inn en kommentar