tirsdag, mai 22, 2007

Grrr...

Hvorfor sitter jeg her med en vond klump i magen bare fordi jeg nettopp ringte legekontoret for å be om en time? I elleve dager har jeg trøblet med tette bihuler, og i like mange dager har jeg smilt optimistisk og tenkt at joda, i morra er jeg sikkert bedre! Men jeg er ikke bedre. Og de siste dagene har jeg tenkt at jeg burde vel ta kontakt med legen. Men, jeg kommer som regel ikke lenger enn til 'burde' når det gjelder leger.

Neida, jeg tror ikke jeg har legeskrekk. Men, jeg liker dem ikke (og nå regner jeg med at dere er oppegående mennesker som skjønner at det ikke betyr at jeg bokstavlig ikke liker mennesker som er leger!). Jeg liker ikke leger og legekontor. Heldigvis er det sjelden jeg er nødt til å forholde meg til dem.

Men, så skjer det av og til at jeg manner meg opp til å ta kontakt - nok en gang i den tro at de er der for å hjelpe meg. Hvorfor sitter jeg da igjen med følelsen av å ha vært til bryderi? Eller med følelsen av å ikke bli tatt på alvor? Eller med følelsen av å ikke bli møtt? Følelsen av å måtte forsvare både meg selv og det at jeg oppholder legen?

Det er mulig jeg har vært uheldig i møte med de hvite frakkene. Kanskje har frakkene tilfeldigvis en dårlig dag hver gang jeg møter dem? Kanskje er jeg blitt overfølsom. "Du får vel få en time kl. 14.15, da." Kanskje dette er slik hun sier "Hjertelig velkommen, vi skal gjøre alt vi kan for at du skal få det bedre!"? Tja. Skeptisk.

Og resultatet av frakkemøtene er at jeg snur usikkerheten inn mot meg selv. Kanskje er jeg ikke så syk? Kanskje overdriver jeg? Bruker jeg opp tiden til andre som trenger det mer enn meg? Jeg kunne kanskje ventet et par dager til? Det var kanskje dumt å mase meg til en time nå?

Jeg kjenner jeg biter tenner mens jeg skriver. Dette provoserer meg! Legestanden - av alle - burde møte mennesker på en måte som får dem til å føle seg både sett, møtt, ivaretatt og tatt på alvor. Tror de virkelig at jeg har lyst til å være syk? At jeg har lyst til å bruke hele dagen på å sitte på et ventekontor? At jeg har lyst til å bli vurdert og veid og målt og diagnostisert? Vær du sikker; disse tingene er milevis fra å komme med på lista "Ting jeg ønsker å gjøre før jeg er femti!". Det eneste jeg ber om, er å få svar på om det er noe de kan gjøre for at jeg kan bli friskere.

Det eneste jeg ber om, er å bli tatt på alvor.

Grrrr....

4 kommentarer

Elin sa...

Skjønner hva du mener. Gå til legen du Åshild, med god samvittighet!!! Har selv kronisk bihulebetennelse, så jeg vet hvordan det er å gå slik.
Ha en fin dag og God bedring.

Berit sa...

Håper legen hadde en bedre dag enn kontordama... !
God bedring - ingenting er verre enn å gå lenge syk og i tillegg føle seg skyldig i å forstyrre legen! Vet du hva - uten pasienter hadde de vært fint lite ;)
KLEM

Marit sa...

Leger kan være en egen rase. heldigvis finnes de som får deg til å føle at du blir tatt på alvor også.

Ønsker deg lykke til. tette bihuler er skikkelig plagsomt.

God bedringsklem herfra.

Snuppeline sa...

Kjære Åshild. Sliter du med bihulene dine ennå? Uff a meg, stakkars deg, dette høres jo ikke godt ut i det hele tatt. Håper legen møter deg med forståelse og vennlighet og at du får den hjelpen du har krav på! God bedring. Klem