Jeg vil snurre rundt og rundt og le høyt...

(Jeg tar mot til meg og legger ut den usensurerte utgaven av snurre-teksten min... den er riktigere. Den er meg.)

Igår var en merkelig dag. Jeg våknet, så meg selv i speilet og smilte. Ja, nemlig! Jeg smilte! Og det er ikke hverdagskost! Å smile til meg selv i speilet føles vanligvis helt naturstridig. Men ikke igår. Jeg smilte, måtte stryke hendene mine og opp ned langs sidene mine og nyte følelsen av mindre bulker og valker. Se på magen som (med en pen truse) faktisk ikke ser så ille ut lenger. Den er brun og fin også. Neida, ikke flat. Men, flatere. Og jommen tror jeg jeg ser antydning til kravebein. Og kjeve! Og hoftene – de må da være mye mindre enn før? Jeg ser. Og jeg smiler. Og kjenner at det begynner å boble i hele meg!

Jeg vil snurre rundt og rundt og le høyt...

... men sånn gjør man da ikke! Det tar seg ikke ut! Det er sånn som småunger gjør, det - før de har lært at det egentlig ikke sømmer seg. Voksne gjør ikke sånn. Med mindre de er godt i farta, da... Men jeg vil! Jeg klarer nesten ikke la være! Jeg må bite sammen kjevene, stramme hele kroppen og virkelig ta meg sammen for å ikke gjøre det. For hele meg vil danse og snurre og la armene svinge rundt og rundt! Men sånn gjør man da bare ikke! Tenk - hva vil folk si? Ok, det er greit at jeg viser litt entusiasme. Kanskje gliser fra øre til øre. Det takler folk. Og det takler jeg. Og hvis jeg i tillegg retter ryggen litt, så holder det.

Men jeg vil danse! Nei, ikke danse på seriøsen! Jeg vil danse helt fritt. Uten faste trinn eller stødig takt. Jeg vil bare snurre og snurre. Uten kontroll. Uten at jeg kontrollerer meg selv, tar meg sammen eller er behersket. Det går jo ikke an å danse rundt og rundt og le høyt når selvbeherskelsen og kontrollbehovet dominerer. Det går bare ikke.

Og jeg vil danse! Jeg vil vise verden at jeg er glad. Fornøyd. Og stolt. Jeg vil vise verden meg. Blottstille meg - helt uten beskyttende selvbeherskelse. Jeg vil rope ut hvor stolt jeg er over meg selv som klarer å smile til kroppen min – for første gang på mange år! Men sånn gjør man da ikke. Det tar seg ikke ut. Skryte og briske seg på den måten! Vise seg frem. Fiske etter ros og anerkjennelse. Nei, sånn gjør man da ikke.

---

Det er merkelig hvordan jeg skammer meg over behovet for å bli sett. Igår var jeg hos den nydelige terapeuten min og jeg hadde én stor tanke i hodet: Se meg!

Vær så snill og se hvor fin jeg er! Se hvor flink jeg er! Se hva jeg får til! Jeg boblet av stolthet og ville intuitivt snurre rundt og vise meg frem. Men så ble jeg brått proppfull av skam. Flau over tankene mine og behovet mitt. Og alt låste seg. Dansetrinnene forsvant fra føttene og jeg sank ned i stolen.

Men på sin finurlige måte fant hun en vei frem likevel. Med tarotkort – av alle ting! Ikke brukt på den vanlige måten, men som kunstkort. Og jeg fikk beskjed om å velge meg ut ett eller to kort – spontant. Og kortene valgte meg, tror jeg. To kort med store kontraster. Det ene var ”The Sun”, med bilde av en stor sol i bakgrunnen, med solsikker og varme farger. Og som hovedmotiv var det bilde av en liten, naken jente, som sitter på en hest. Hun har blomster i håret, smiler og strekker armene ut til siden. Og i den ene handa har hun et stort rødt banner. Og denne jenta kunne jeg fint identifisere meg med. Jeg følte meg nettopp sånn: Som et fritt barn – nakent, stolt og fritt. Og viftende med et rødt banner – ikke redd for å bli sett eller lagt merke til.

Kontrasten ble stor til det andre kortet. Det viste bilde av en voksen person, som sitter oppreist i senga ikledd nattserk, med beina under dyna. Personen skjuler ansiktet med hendene sine. I bakgrunnen er det bilde av en rekke sverd, som nesten danner et gitter. Og denne voksne kunne jeg også fint identifisere meg med. Følelsen av å skamme meg. Ville gjemme meg, både bak en stor nattserk, under dyna og med hendene mine. Bygge opp et forsvarsverk av beskyttelse, både med myke dyner og skarpe sverd.

Jeg var begge deler. Både og. Både den levende og frie jenta og den flaue voksne. Og begge var like sterke. Ingen av oss fikk helt overtaket, og konsekvensen ble at vi begge ble usikre. Usikre på oss selv og hverandre. Jenta i meg klarte ikke å nyte frihetsfølelsen – og den voksne i meg ble flau av flauheten sin.

Jeg måtte virkelig jobbe med meg selv for å holde fast ved den gode følelsen jeg hadde fra stunden foran speilet. Det gode møtet med meg selv. Jeg ble bedt om å sette ord på nettopp dette. Fortelle om den gode følelsen. Om stoltheten. Om gleden. Om behovet for å danse og snurre og svinge.

Jeg satt stille i stolen mens jeg fortalte om dette, men hun så meg. Holdt blikket mitt, og med tårer i øynene, sier hun:
”Du danser! Jeg ser det i øynene dine!”