Løsrivelse

Det er tirsdag og tid for min ukentlige samtaletime. Men noe er annerledes idag. Ja, egentlig så merket jeg det allerede i går kveld, når jeg prøvde å sove. Noe intenst og sterkt. Som om hele følelsesregisteret mitt lå og dirret helt ytterst på huden. I det ene øyeblikket danset den ene følelsen tango, i det neste var det en rolig vals, for så å gå over i en fri jazzvariant. Noe var annerledes enn før – uten at jeg helt klarte å sette fingeren på det.

Det er tirsdag og tid for min ukentlige samtaletime. Men noe er annerledes idag. Jeg rekker nesten ikke å sette meg ned i stolen før tårene triller. Innimellom tårene klarer jeg å konstantere det hun allerede har sett; Dette blir en time med mye følelser. Tårene mine blander seg med smil, energien min med et snev av engstelse og styrken min med den sarte følelsen av sårbarhet. Hele spekteret av følelser er i sving, og det blir umulig å si noe. Jeg finner ikke ordene. Eller, ordene vil ikke ut, for hver gang jeg prøver, så begynner jeg å gråte.

Vakker musikk fyller rommet og gir meg rom for å bare være. Gir meg muligheten til å slippe å lete etter ordene som tydeligvis ikke er klare til å sies høyt ennå. Bare sitte og kjenne, la tårene renne. Være nær. Som så mange ganger før, er det godt å være her. Men noe er annerledes enn før. Og jeg vet hva det er.

Jeg er i ferd med å løsrive meg.

Jeg har hele tiden vært trygg på at jeg vil kjenne det når jeg er sterk nok til å si at jeg ikke trenger disse timene mer. At jeg vil vite når tiden er moden – når jeg er moden – til å stå helt på egne ben igjen. Og nå er jeg der. Det er tid for å avslutte dette kapittelet i livet mitt. Tid for å lukke denne døren og åpne en ny.

Det er tid for løsrivelse. Og det er både intenst og sterkt. Jeg er glad og stolt over at jeg er så sterk og trygg og rolig for at jeg kan klare å møte livet uten dette trygge sikkerhetsnettet disse timene har representert. Det er godt å kjenne at jeg har tillit både til meg selv og til livet. Og samtidig er dette en sorgprosess. Jeg kjenner at noe er annerledes, at noe vi har hatt ikke lenger er slik det var. En sorg over å vite at alle de sterke øyeblikkene vi har delt ikke lenger vil komme på samme måte. Sorgen over å miste en nærhet som har vært så viktig for meg de siste årene.

Noe er annerledes. Og det som var, vil ikke komme tilbake. Nå er jeg på vei inn i noe nytt. Og jeg vet det er riktig.

Løsrivelse er ensomt. Som den såre følelsen av å sitte alene på flyet mens de jeg er glad i står igjen der nede. Det gjør meg ekstra sårbar og naken.

Idag skal jeg bare være. Kjenne på sorgen og ensomheten. Og når jeg er klar til å bevege meg igjen, skal jeg glede meg over den sitrende spenningen som ligger i det å starte noe nytt. Jeg er i ferd med å fly på egenhånd.