BOM - rivjern og sofagris

Før gikk jeg til jeg stupte. Det gjør jeg ikke så ofte lenger, heldigvis. Noe har jeg visst lært de siste årene. Men, det er hele tiden en hårfin balansegang.

Jeg liker at det koker litt, at det er mye som skjer. Jeg vil liksom merke med både kropp og sjel at jeg er i farta. Da funker jeg. Og det er virkelig sant; Jeg jobber best under press. Det er utrolig hvor mye jeg får gjort når jeg enten har ørten baller i lufta på en gang eller den presserende tida holder på å ramle ned i hodet på meg. Hui og hei hvor det går! Og dagens selvskryt må være at jeg imponerende nok klarer å holde oversikten i disse periodene. Ok, innimellom glipper det bittelitt, men jevnt over det hele så har jeg kontroll. Det har jeg lyst til å være litt stolt av. Det er nemlig så fort gjort å slå seg i hodet med denne egenskapen. Fokusere på hvor travelt det er, hvor stressa jeg blir, hvor slitsomt det er... Hvor mye lettere er det ikke å fortelle omverdenen - med sukk i stemmen - at "nå stresser jeg fælt, gitt!". Eller "alt skjer jo på én gang, jo!" "At jeg aldri lærer...!"

Javel, så skjer det ofte mye på én gang. Men det er faktisk ikke alltid jeg stresser, selv om det kan se sånn ut. Jeg liker det jo. Og da er det vel ikke stress? Kan det ikke likegodt være engasjement? Iver? Entusiasme? Aktivitet?

Og "aldri lærer"? Hva er det jeg skal lære? Å kjøre for halv maskin? Slappe av 10 min. hver 2. time? Ikke utsette alt til siste liten? Moderere meg?

Etter at jeg møtte veggen, har jeg heldigvis lært litt. Og det aller viktigste jeg har lært, er å kjenne etter. Jeg har fortsatt ikke funnet mellomting-knappen min. Jeg er et av- og på-menneske. Og det funker greit. Jeg er faktisk ganske god på det! Et rivjern og en sofagris. Der har du meg. Jeg tror faktisk det stresser meg like mye når jeg prøver å moderere meg. Da strever jeg hele tiden med å bremse tempoet og energien, og ender opp med bøttevis av dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å "ta godt nok vare på meg selv". For jeg er ikke sånn. Og det er slitsomt å prøve å være noe annet enn man egentlig er. Jeg er engasjert, ivrig, utholdende og et rivjern. Det er deilig å være PÅ. Og etter intense PÅ-perioder, kommer det AV-perioder helt av seg selv. Og nå kommer det jeg har lært; det er LOV å være litt sofagris! Jeg ligger ikke på sofaen fordi jeg er lat. Jeg ligger der fordi jeg innimellom må.

PÅ og AV. Jeg trenger å brenne for noe, være engasjert og i farta. Og da er det mitt ansvar å passe på at jeg ikke lader meg helt ut.

Så, nå har jeg hatt noen lange og effektive timer ved PC'n - på tide å lade litt :) Og den beste lademåten jeg vet om, er å kose meg ved hobbypulten... Ha en fortsatt fin lørdag - enten du er på eller av, eller midt i mellom!