Pakkedag

Et helt klart bevis på at tida flyr som fy, er at det er pakkedag igjen! Syns ikke det er lenge siden vi pakket oktoberbladet, og i dag var det jammen tid for å pakke desemberbladet! Det er alltid rart å sitte med det ferdige bladet i hendene. Jeg jobber jo såpass intenst med det i ukene før levering, at jeg nesten blir litt fed up av hele greia... Men, når den ferdige blekka ligger foran meg, så er det stas. I 5 minutter *knis* Jeg klarer liksom ikke å kose meg mens jeg leser det, men det er kanskje sånn det er... Jeg koser meg mens jeg tar bilder av alle de flotte bidragene, mens jeg skriver tekster til artiklene og mens jeg setter opp sidene. Så får jeg overlate 'kosemegmensjegleserbladet'-følelsen til dere lesere :)

Jeg er gressenke denne helga. Og det skjer ikke ofte. Vanligvis er det jeg som er på farten og OP som sitter igjen alene hjemme. Og før syns jeg det var superdeilig når jeg endelig fikk en hel helg alene hjemme. Men hva skjer a', Bagheera??? Her er helgen. Jeg er mutters alene hjemme. Har maaaange timer heeelt til min egen rådighet. Og - jeg syns det er skikkelig kjipt! Okey, det er deilig å vite at jeg ikke har massevis av ting jeg MÅ gjøre disse dagene, og at jeg kan kose meg på hobbyrommet så mye jeg bare vil. Men, fader heller...! Jommen tror jeg at jeg kjenner snev av ensomhetsfølelse! Jeg har allerede gått igjennom vennelista mi på telefonen for å se om det er noen jeg skal ta kontakt med... Men, fader heller...! Hva skjer? Får jeg hetta av å skulle være bare meg i 2 dager? Jeg som egentlig trives så godt i mitt eget selskap... Før, sånn i gamle dager, kunne jeg sitte dag etter dag alene på rommet mitt, og enten lese, skrive, lage noe... og det funket. Nå kjenner jeg at jeg nesten får litt pustevansker med tanke på at jeg ikke har noen å skravle med! Så, hva i heite har skjedd? Kanskje det er så enkelt at jeg faktisk har forandret meg de siste årene? Fra å være en skikkelig usosial einstøing til å bli en hypersosial kaklekjerring? Ok, jeg sier dette litt flåsete nå, men det ligger alvor bak... For jeg har forandret meg. Det vet jeg. Og jeg har et større behov for å ha mennesker rundt meg nå enn jeg hadde før. Men, ensomhetsfølelse fordi jeg er gressenke en helg - den er vel litt drøy? Jeg har iallfall bestemt meg for å utfordre meg selv litt. Jeg skal ikke ta kontakt med noen. (Hvis noen kontakter meg, er det noe annet...) Men, jeg skal ikke bevisst oppsøke noen selv. Jeg skal bare være sammen med meg denne helga. Og ta det derfra. En helg med Åshild, lissom...

Åsså må jeg skrive litt om en annen følelse som jeg har kjent på idag: savn. Men det er en god følelse. Den kommer fordi jeg savner kjæresten min. Og den følelsen skal man ikke ta for gitt! Det er så alt for enkelt å ta hverandre for gitt, eller kanskje til og med være lei av hverandre. Så følelsen av å savne er god.

Det å være gressenke, er som dere skjønner ikke bare bare Er spent på hvordan denne helga blir...