Gi = få

Har nettopp kommet hjem fra ukas Åshild-time, og jeg kjenner på et stort behov for å skrive ned endel av tankene mine. Men, jeg vet ennå ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg er fortsatt syk, med tett neste, slitsom hoste og utrolig lite energi. Og jeg kjenner det gjør meg så sur og lei. Og jeg hater å være sur og lei. Så de siste dagene har jeg prøvd å 'gjemme' meg bort ved å surfe time etter time på nettet, lage kjipe lister og tabeller og oversikter, lage litt kort... i det hele tatt; gjøre ting som gjør at jeg får en pause fra meg selv. For makan til utrivelig kjerring skal man lete lenge etter...

Men hos Åshild funker det dårlig å stikke av. Der blir jeg 'huket inn' hver gang jeg prøver å snike meg unna. Hun utfordrer meg hele tiden på å kjenne etter hvor jeg er her og nå. Pusher meg til å møte meg selv, hvor kjip jeg nå enn er. Og etter en del lirking og luring, så kom det frem en setning som oppsummerer det meste om meg og mitt for tiden:

"Jeg har ikke noe å gi."

Jeg er tom. Hvert eneste forsøk på å gi noe, resulterer i en følelse av å måtte prestere - og ikke bestå. For jeg har ikke noe å gi.

Og da blir det fullstendig kaos i hodet mitt, for det er det jeg bygger mesteparten av livet mitt på; det å ha noe å gi. Jeg er definitivt en giver. Og absolutt ikke en som er komfortabel med å motta. Iallfall ikke hvis jeg ikke har gitt noe først. Jeg er en sånn som formidler mine egne behov ved å gi andre det jeg egentlig har behov for selv. Da kan det nemlig hende at jeg får tilbake det jeg har behov for - uten at jeg har måttet be om det eksplisitt. Og det er så mye mer behagelig enn å måtte tigge om noe selv. Så, når jeg kjenner på et behov for en klem, klemmer jeg - og håper at vedkommende klemmer tilbake. Da har jeg jo lurt meg til en klem uten at behovet mitt ble for avslørende... Skjønner? En temmelig utspekulert plan, men skremmende effektiv også. Iallfall så lenge jeg har noe å gi.

Men så blir det fullstendig kaos når jeg står der og ikke makter å gi først. Da ryker jo strategien min og jeg får ingenting tilbake. Hvis jeg da ikke ber om det. Men den sitter så langt inne. Av to grunner: En del av meg mener at sånne ting skal jeg slippe å be om selv. Det må da vel folk rundt meg ha antenner nok til å se selv? Jeg mener jo jeg ser sånt lett selv... (og nå kjenner meg plutselig litt flau, for kanskje er jeg ikke så flink til å se sånt, jeg heller... kanskje styres omsorgs-siden min vel så mye av mine egne behov for omsorg?) Uansett, det føles ikke riktig å måtte be om nærhet, omsorg, kos... Det er noe man får. Den andre grunnen er at når jeg virkelig kjenner på behov for nettopp nærhet og omsorg, så er jeg som oftest veldig sårbar - og livredd for å bli avvist. Livredd for å ikke bli møtt, tatt på alvor... Og da er det ofte tryggere å ikke be om noe. Da slipper jeg iallfall å bli avvist.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette. Jeg har ingen flott avslutning eller genial konklusjon å komme med. Jeg har bare hatt et møte med meg selv hvor jeg tydelig ser at jeg trives best med å være en giver. Og at det å be om noe - uten først å ha gitt noe, føles veldig vanskelig. Og da skjærer det seg på sånne dager som i dag, hvor jeg rett og slett ikke har noe å gi, men samtidig har et stort behov for å få. Da blir det kluss i likningen min, hvor summen på hver side av likhetstegnet skal være den samme. Gi = få.