Denne meldingen fikk jeg tikkende inn på telefonen for et par dager siden, og den aller første reaksjonen min var: Dette sier du med tykk sarkasme i stemmen! Åshild terapeut, lissom...! Særlig. Men det tok meg heldigvis bare et par sekunder å plassere denne projeksjonen der den hører hjemme - nemlig i mitt eget lille hode. For jeg vet at hun som sendte meldingen til meg, skrev nettopp disse ordene fordi hun har tro på meg.
Det er hos meg selv det er mangel på tro. Det er i meg selv roten til usikkerheten ligger. Og jeg vet sannelig ikke hvor mange tonn med bekreftelser jeg må fylle hodet mitt med før det klarer å ha den samme følelsen av trygghet som magen min faktisk kjenner nå... Det er visst ikke få. Helgens opplevelser ga meg en følelsesmessig trygghet på at jeg er på rett vei - eller 'in spe', som jeg også kunne sagt. Magen min tror. Hjertet også. Men hodet sliter. As usual...
Jeg låner Nelson Mandelas ord til å si det jeg kjenner jeg har lyst til å si nå:
Vår dypeste frykt er ikke at vi er utilstrekkelige.
Vår dypeste frykt er at vi har ubegrenset styrke.
Det er lyset vårt,
ikke mørket vårt,
som skremmer oss.
Nelson Mandela
Det er så sant. Det er ikke svakhetene mine, mørket mitt, som skremmer meg. Det har jeg så mange gode strategier på nå, jeg vet hvordan jeg skal hanskes med det. Det er lyset, styrken, som er skremmende. Jeg kjenner at dette kan jeg. Og det skremmer meg. Det lille frøet som har ligget så lenge i jorden og ventet på å få spire, er plutselig blitt en knopp. Og veien fra knopp til blomst er skremmende kort. Drømmen min, den som har jobbet i ubevisstheten min så lenge, er i ferd med å bli realitet.
Jeg er en terapeut in spe...
Magen nikker smilende. Hjertet applauderer. Og hodet freaker nesten litt ut. To mot én - hjelper det?
(I natt, før jeg sovnet, fikk jeg et bilde i hodet som jeg bare måtte prøve å få ned på papiret... Et bilde på hvor trygt og godt jeg kjenner det er å ha timene hos gestalt-dama mi nettopp nå i disse dager. Bildet av det å stå i ly av en trygg og god terapeut, mens jeg får lov til å vokse meg sterkere og sterkere. Bedre vekstvillkår skal jeg lete lenge etter.)
2 kommentarer
*sukk i hjertet* Du veit å få sagt det, du!! :o)
Dette var veldig vakkert skrevet og jeg tenker du er heldig oppi alt som har en samtalepartner som hjelper til å støtte, utfordre og oppmuntre. Sitatet fra Nelson Mandela var så flott. Jeg kjenner meg igjen i tankegangen din, det som er vanskelig aksepterer jeg og kjenner til. Det som jeg kan eller burde kunne, det tror jeg ikke helt på og tør ikke strekke meg mot det. Det er nesten som jeg ikke helt vet hvem jeg er for tiden. Jeg finner det forhåpentligvis ut jeg også, har søkt hjelp og kanskje er jeg like heldig som deg og får en samtalepartner som lytter, utfordrer og som støtter meg mot de lyse tankene!
Takk for at du deler :=)
Legg inn en kommentar