Å gi beng!

Uttrykket ”å gi beng” klinger ikke akkurat nødvendigvis positivt i øret. Det høres ut som om jeg ikke bryr meg. Ikke engasjerer meg, involverer meg. Men denne måten å definere uttrykket på, stemmer – iallfall delvis. Jeg må bare nyansere litt.

For det har faktisk blitt et viktig mantra for meg, dette. ”Å gi beng!” Bare det å si ordene høyt, får meg til å rette ryggen og samtidig smile litt utspekulert og veldig fornøyd. Jeg gir blanke! Drit og dra! Men jeg er selektiv på hva det er jeg gir beng i. Mantraet mitt gjelder når jeg har behov for å gi beng i hva andre mener og sier og syns – om meg. Det gjelder når jeg står foran en vegg av forventninger om å være flink, fornuftig, behagelig... Alle disse greiene som vi gjør for at andre skal like oss bedre. Alle de tingene som gjør at vi egentlig går på akkord med oss selv – til tross for at intensjonen i seg selv er ok nok. Det er klart det er behagelig å bli likt. Men Gud, så slitsomt! Så jeg har bestemt meg for at jeg er stor nok til å gi beng! I allfall av og til – i små, deilige øyeblikk. Gi beng i hva de rundt meg måtte tro og mene, gi beng i å være så riktig hele tiden. Jeg vil gi beng! Og heller gjøre det jeg har lyst til! På min måte.

Og – det er nesten litt magisk; når jeg gir beng og heller gjør ting på min måte, så skjer det alltid noe. En ting er at jeg får en utrolig god følelse inni meg. En herlig, befriende energi som stråler ut øynene mine. Men jeg tør også påstå at det gjør noe med de rundt meg. For klarer jeg å gi beng i hva andre mener om meg, tror jeg at jeg møter de rundt meg med et mer åpent sinn også. Uten krav eller forventninger. Det blir nesten litt magisk.

På gruppa i går startet vi med en meditasjon til musikk. Og da er vi kjapt tilbake til forventninger igjen. For meditasjon til musikk – jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som forventet melodiøs, stille og vakker musikk. Ikke sant? Men istedenfor ble det satt på musikk på full guffe. Skikkelige rytmer, mye lyd og ikke nok med det! Det var til og med musikk med tekst! Og mine pastellfargede meditasjonsforventninger kræsjet fullstendig med de krystallklare fargerike tonene og ordene som kom stormende ut av spilleren. Og når ting ikke blir som forventet, blir jeg usikker – og piggene spretter ut med én gang. En voksende irritasjon over alt bråket – og det utrolig håpløse valget av musikk! (Jada, jeg regner med dere hører Fru Besserwisser her....)

Og med den masete musikken dirrende i bakhodet, ble vi ledet videre til neste oppgave. En stille meditasjon (uten musikk) hvor vi fikk beskjed om å se for oss en mannelig skikkelse som vi følte at virkelig har sett oss. Og jeg kikket og ventet, og forventet nesten at iallfall OP skulle dukke opp. Men de få manneglimtene jeg så, ble nettopp bare det – korte glimt. Ja, dere ser tegningen? Nok en gang kræsjet min fargelegging av forventningene med virkeligheten. Og nok en gang ble jeg usikker. Gjør jeg noe feil? Er det noe feil med meg? Burde jeg ikke sett noe?

Så skjedde det noe nesten magisk. Jeg ga plutselig bare beng! Tenkte at dette får jeg ikke til, så jeg kan liksågodt gi full beng! Jeg senket skuldrene og ble bare sittende der. Og så dukket det plutselig opp et vagt bilde. Ikke av en mann, men av meg selv. Med hendende samlet og utstrakt, som om jeg ville gi meg noe. Og oppi hendene var det en fugl. En gave til meg.

Og jeg som er redd for fugler! Både de små og de store. Iallfall når de kommer nær meg. Av alle ting jeg kunne gitt meg selv i gave, valgte jeg altså en fugl.

Så fikk vi en leireklump og beskjed om å lage gaven. Og ikke nok med at jeg er redd for fugler. Jeg er redd for leire også! Ikke sånn redd for, selvfølgelig. Men å jobbe med leire skremmer meg, for det er dette med det tredimensjonelle. Frykten for å ikke klare å lage noe som ligner. Som ser riktig ut. Så leire er ikke morsomt. Opplest og vedtatt. Jeg satt der med den brune leireklumpen mellom hendene, og visste veldig godt hva jeg hadde lyst til å lage. Og nok en gang tenkte jeg at dette klarer jeg aldri, så what the heck – jeg gir beng! Det får bli som det blir. Og på mirakuløst vis, så gikk lagingen som en lek. Fingrene jobbet liksom av seg selv. De visste hvordan de skulle bevege seg for å få de rette formene. Det var nesten magisk. Den lille fuglen jeg hadde bilde av i hodet mitt formet seg, fikk større og sterkere vinger. Det forsiktige lille nebbet ble sakte forvandlet til et sterkt ørnenebb. I fingrene mine forvandlet den lille fuglen seg til en sterk fugl i fri ferd.

Å gi beng. Det handler om trygghet. Trygghet til å våge. Til å ta sats og hoppe. Trygghet til å stole på seg selv og sine egne krefter. Stole på at min måte er riktig for meg.