Glimt fra en kunstterapiuke

Jeg er vel hjemme igjen etter nok en sterk uke med kunstterapistudier. Denne uka var det fokus på psykodrama og bilder som metode og relasjoner som hovedtema.

Bildet over er et uttrykk for "Ubetinget kjærlighet" - det holdes oppe av noe skjørt og litt uhåndgripelig, men det holder. Det er det viktigste: Det holder. 



Å kjenne på ubetinget kjærlighet i møte med et annet menneske handler naturlig nok mye om trygghet, men for meg handler det også om grenser. Hvis jeg går grenseløst opp i den andre, slik at jeg glemmer meg selv, vil jeg miste gleden av kjærligheten. Først når jeg er trygg nok i meg selv, kan jeg være trygg i møte med den andre. Så for meg handler det om å vite at den grenseløse kjærligheten er der, samtidig med at jeg har lov til å si "Hit, men ikke lenger".

Bildet over er et typisk prosessbilde - som er veldig utypisk meg. Jeg er en råtass på å male symbolsk, og som regel vet jeg hvordan uttrykket blir før jeg begynner å male det. Dette bare ble til, og jeg vet fortsatt ikke så mye om hva det inneholder. Og det er greit.

Noen av oppgavene denne uka var å sette "filmtitler" på livet vårt der vi er akkurat nå. Det er spontan jobbing og titlene kommer uten grubling - og kan derfor inneholde mange overraskelser. Av og til blir vi bedt om å male et bilde med utgangpunkt i tittelen også. Min tittel var "Tall man standing" - om å våge stå stille, rakrygget og høyreist. Men i bakhodet surret en annen filmtittel om igjen og om igjen... "Dead man walking". Den måtte også være med i bildet - men oppned.

Riktig vei viser bildet noe lett og lekent øverst, som er forankret i noe solid i bunn. Det er sånn jeg kjenner meg - leken, men med beina trygt planta. Tall man standing.

Snur du bildet opp ned, ser jeg et stort og tungt hode med en urolig og hvileløs kropp - uten særlig bakkekontakt. Dead man walking - om hvileløs vandring.

(Bildet ble malt helt abstrakt. Tolkningen av det er gjort i ettertid. Det er det som er det fine med intuitiv maling. Da maler du fra hjertet, ikke fra hodet, og når du tar deg tid til å se på bildet, gir det mening likevel.

Ja, som bekker små.

Sånn vil jeg ha det.

Renne ubekymret

i akkurat den størrelsen jeg er
og la flyten følge strømmen
i det tempoet omgivelsene gir meg.

Vite at jeg er på vei

og at jeg kommer fra et sted.

At jeg flommer lekent

i visshet om at det
bak meg er en utømmelig kilde.