23. desember - Snart...

Håp

Når alle ord tier og tennene fryser ihop
du synes du har skår av knust glass i munnen
da
står plutselig et tre i døra
og hvisker grønt
med snø i baret

Hans Børli

Jeg fikk dette diktet en gang - og det traff meg så godt at jeg har hatt det med meg siden. Og helt til nå, når jeg sitter her og prøver å lage dagens kalenderluke. Den sitter nemlig litt langt inne i dag... Jeg vet at jeg skal skrive om ett ord: ordet "snart". Jeg er bare ikke helt sikker på hvordan.

De siste månedene har jeg sagt nettopp dette ordet til meg selv så mange ganger. ”Snart, Åshild. Snart.” Det har blitt nesten som et mantra. Men jeg sier ’nesten’, for skal ikke mantra være noe positivt noe? Noe som bygger opp, trygger, roer og stabiliserer? Mine ”Snart, så..!” har definitivt ikke denne virkningen. Hvert ”Snart, så…!” setter seg resolutt i nakkeområdet og klamrer seg fast der, med hender som gripetenger. Og blir det fullsatt sal på nakkeplan, er det ikke verre enn at de fyller opp galleriplassene oppe i kjevehøyden. Og etter hvert som utålmodigheten brer seg blant massen, hører jeg flere og flere hviske til hverandre: ”Skal hun ikke snart, da?” ”Skjer det ikke noe snart?” ”Har hun tenkt å drøye det lenge, eller?” ”Jeg syns så tydelig hun sa ’snart’, jeg…!” Først forsiktig og lavmælt, så mer og mer intenst etter som minuttene går. De sitter der og venter, som om de har møtt opp til et annonsert tidspunkt. Stresser hverandre opp, oppgitt over at hovedaktøren tydeligvis ikke klarer å overholde deadline.

”Snart, Åshild. Snart.” Snart. Ett enkelt ord. Som i følge ordboka betyr ’om ikke lenge’ eller ’om en kort stund’. En forventning om noe som skal skje en gang i nær fremtid. Tydelig nok til å gi næring til utålmodige mumlere, men samtidig slett ikke mer spesifikt enn nettopp det: i nær fremtid. Ingen klart opplest og vedtatt deadline. Ingen tydelig siste frist. Bare snart.

”Snart.” Prøv å si ordet med vekt på hver eneste bokstav. Si det gjerne så sakte du klarer. ”Snaaart.” Og lukk gjerne øynene før du sier det én gang til. Like sakte. Og med en litt hemmelighetsfull hviskestemme.

Jeg klarer ikke la være, jeg! Når jeg lukker øynene og hvisker frem ordet sånn, så må jeg bare smile. Det ligger noe godt i det. Den lange S-lyden i begynnelsen av ordet summer som om den rommer en hemmelighet. A-ene gir meg lyst til å puste ut sakte – sammen med en lang rekke a-er. Og den siste, snertne lyden ”-rt!” blir nesten som en liten erting, en sånn ”hihi, jeg vet noe som ikke du vet ennå…!”

Å farge ordet på denne måten, forvandler det helt. Iallfall for meg. Fra å være et krav om handling og beslutsomhet, blir det til en leken hvisking om noe godt som venter der fremme. Om ikke lenge – i nær fremtid.

Håp-diktet har de samme fargene. Det hvisker også forsiktig om noe som ligger der fremme.

Ordet "snart" passer godt inn i adventstiden. Den handler jo om ventetid, om nedtelling, om forventninger og kanskje til og med drømmer. Om noe som kommer snart. Ordet advent betyr forresten ikke ventetid, sånn som jeg har trodd. Advent betyr å komme. Komme er et ord med forventning. Det peker frammover. Advent betyr ankomst. Det er konkret, det. Det handler om å komme frem. Og advent markerer også starten på et nytt kirkeår. En ny start.

Snart.

Advent.

Forventning.

Ankomst.

Ny start.

Jeg kan ikke noe for det. Jeg må bare smile litt, jeg…

...

RandiAntonsen

"I mix every force that speaks to me one way or the other - I use my dreams to make art"

Det er hva hun selv skriver på hjemmesiden sin. Jeg oppdaget henne for et års tid siden og ble helt fascinert. Jeg liker så godt bilder som jeg kan se på om og om igjen og hver gang oppdage noe nytt. 

...

Dagens film er ganske tøff, tror jeg. Men av og til trenger vi sånne vekkere. Den står på "skal se"-lista mi. 

Det tenkes stort i Danmark når det skal lages film. Det gjelder ikke minst for Susanne Bier, som gang på gang finner ømme punkt i den velordnede skandinaviske hverdagen.

Hennes nye film er i løpet av kort tid solgt til mer enn 30 land. I en bedre verden har da også et internasjonalt anstrøk – handlingen beveger seg mellom Danmark og Sudan.

Rasisme?

Innspillingen var konfliktfylt: Under arbeidet i Sudan ble Bier anklaget for å lage en antimuslimsk og rasistisk film. Myndighetene mente at den kunne sammenlignes med Muhammed-karikaturene og den nederlandske kortfilmen Fitna.

Det ferdige resultatet har riktignok noe med religion å gjøre, men da helst de hellige skriftene innenfor jødedom og kristendom.

Det er klassiske forestillinger om hevn og gjengjeldelse som her er oppe til undersøkelse. Men aldri på en pedagogisk måte.

Susanne Bier tenker i bilder og fantaserer i kontraster når hun forteller historien om to ganske vanlige familier som plutselig står midt i et gigantisk drama, utløst av en forbitret guttunge som legger verden for hat etter å ha mistet sin mor i kreft.

Intenst

12 år gamle Christian spilles med imponerende intensitet av William Jøhnk Nielsen. Blant voksne skuespillere har Bier plukket fra det skandinaviske toppsjiktet.

Mens Trine Dyrholm og Ulrich Thomsen dirrer av knuget sorg i sine roller, er Mikael Persbrandt på reisefot, både fysisk og mentalt.

Det er som lege på et provisorisk feltsykehus at han brått må innse begrensningene i den nytestamentlige tilgivelsesiveren han forsøker å oppdra sine egne barn i.

Hvilken verden er best?

Måtte Bier helt til Afrika for å vise slagsiden? Nei, men vekslingen mellom kontinentene gir filmen både estetisk og menneskelig variasjon.

Scenene fra Sudan er fylt med støvete landskaper og fattigfolk i fargesterke klær. Scenene fra Danmark er holdt i en kjølig og sober stil.

Hvilken verden som er best, avhenger imidlertid av helt andre ting. Den ærgjerrige Susanne Bier forsøker å vise hvorfor.

...

"Vente litt på sjelen" - for en vakker tittel! Den trengte jeg i dag. "Bare pust. Pust."