Art Journal - "Hva skjer a', Bagheera?"

”Hva skjer’a, Bagheera? Ingenting, Tingeling!”

Gleden og roen over å være her forstyrres av en urolig kribling i nakkeområdet. Nesten som om Smitt og Smule krasler og kryr frem og tilbake på skuldrene mine. Kraslingen gjør meg urolig. Får meg til å lure på om dette er riktig. Får meg til å stille spørsmål om hvorfor jeg er her igjen. Fremmer et krav om legitimering. Du ber meg visualisere og sette ord på kraslingen. Ber meg om å lytte etter om kraslingen har noe den vil ha sagt meg. Det eneste jeg klarer å få tak i, er den urolige følelsen. Det er ikke Heksa på skulderen. Ikke Pingla i hjørnet. Ingen av de kjente ’stemmene’ som av og til dukker opp. Bare kraslende tung stillhet. Og jeg flåser ut av meg: ”Hva skjer a’, Bagheera? I n g e n t i n g, Tingeling!”

Og vips, så er du igang med å eksperimentere og spinne videre. ”Åja? Er det Bagheera og Tingeling som sitter på skuldrene dine og krasler?” Jeg blir forfjamset, absolutt ikke forberedt på å bli tatt på alvor av en sånn flåse-regle. ”Du vet hvem Bagheera er?” spør du, og når jeg rister forvirra på hodet, forklarer du meg om Bagheera, den sorte panteren i Jungelboken. Bagheera er utrolig sterk og smidig og kan bevege seg helt lydløst. Han er ekspert på å ferdes hurtig og sikkert i jungelen, alltid på vakt. Og som pantere flest er han proppfull av jaktinstinkter. Og han er Mowglis beste venn. Varm, trygg og beskyttende.

Jeg sitter og lytter til hva du sier.

Tingeling kjenner jeg jo. Den fjørlette alven som ser ut som en liten vakker balerina. Som flyr så lett at man nesten ikke kan se vingene hennes slå. Og med tryllestaven som hun kan drysse tryllestøv av. Lett, leken og lys.

Og plutselig kan jeg ”høre” Tingeling si – med lett og leken stemme: ”Hva skjer a’, Bagheera?” Hun svever lett og lekent litt ovenfor hodet mitt, rundt og rundt, svinger med både balerinaskjørtet sitt og tryllestaven mens hun smiler ned til oss; meg og Bagheera. Og med tung, frustrert stemme, stønner Bagheera: ”I n g e n t i n g, Tingeling!” Og han fortsetter å krasle med klørne sine frem og tilbake på skuldrene mine. Hvert skritt er proppet av uro. Det skjer ingenting. Det er helt sant. Her sitter jeg, helt i starten på et nytt kapittel med terapitimer, og så skjer det ingenting! Og Bagheera som vanligvis alltid ligger klar for å finne et tema som kan angripes, blir mer og mer frustrert. For det er ingen tema idag. Det er ikke behov for å gå på jakt. Ikke engang rollen som fryktinngytende bodyguard er det bruk for idag. Ikke rart Bagheera krasler frem og tilbake, frem og tilbake.

Men hvem er det som maser om legitimering? Det er iallfall ikke Tingeling, for hun er så lett og lykkelig der hun svever rundt. Mer enn fornøyd med å ha det nettopp slik hun har det. Hun nyter å ha det godt. Både her og ellers. Er det Bagheera som pusher på og maser om å prestere noe her jeg sitter? Om jobbing og jakting og full fres? Nei, han er bare forvirra og usikker. Så, hvem er det da?

Og ikke før du ber meg om å se ordentlig etter, kjenner jeg fingeren. Den krumme, ekle fingeren som pirker meg hardt ned i skulderen. Fingeren som sier mer enn tusen ord. Den er akkurat lik fingeren til spillelærerinna jeg hadde på ungdomsskolen. Hun så ut som en skikkelig heks. Knall rød lebestift (som var mer utenfor munnen enn på), gulbrune tenner (takket være mange års nært forhold til rullings) og noen fæle fingre som gravde seg ned i skulderen min hver gang hun mente jeg gjorde noe feil, eller ikke gjorde ting bra nok. Hun sa ikke mye, men den fingeren hennes sa likevel alt. Og akkurat sånn kjennes fingeren på skulderen ut akkurat nå. En heksefinger som pirker borti meg for å fortelle meg at jeg gjør noe feil, eller at det jeg gjør nå ikke er bra nok. Den pirker og graver etter gode nok grunner til at jeg er her igjen. Det holder ikke med mitt sterkeste argument, nemlig at det gjør meg godt å være her.

”Hva skjer a’, Bagheera?” Det er ikke rart at Bagheera blir frustrert over å måtte svare: ”Ingenting, Tingeling!”. Ingenting er langt fra godt nok. Ifølge fingeren. Og fingeren er ikke kjent for å forandre mening eller vise skjønn. Det er jeg som må forandre meg. Det er jeg som må tenke annerledes enn før.

Egentlig er det deilig å kunne si: ”Hva skjer a’, Bagheera?” ”Ingen verdens ting, kjære Tingeling!” Idag er det ikke behov for å jakte. Jeg trenger ikke å komme hjem med et bytte eller en fangst for å kunne føle at denne timen var et riktig valg.

Heksa med fingeren har nettopp fått en billett til Blokksberg – på ubestemt tid. Kall det ferie. Kall det hva du vil. Tingeling kan få nyte svevingen sin. Og Bagheera kan få lov til å legge seg ned og hvile på skuldrene mine. Han er god og varm, beskyttende og myk. Og som kattedyr flest, har han det ene øyet på gløtt. Ikke fordi han jakter på noe, men fordi han passer på meg. Sånn just in case.

---

Det er mulig at disse bildene er litt søke for andre enn meg selv. Det er ikke sikkert jeg klarer å formidle ’fornuften’ i dette. Isåfall, beklager. Da får dere bare riste litt på hodet over nok et merkelig innlegg fra smågale Åshild....

Den røde tråden i dette er – for meg – spillet mellom alle mine Åshild’er. Polaritetene mine. Den maskuline Bagheera, som er sterk, trygg, beskyttende, uredd, jaktende... Den ultrafeminine Tingeling som er lettheten selv. Den krevende, masete og misfornøyde heksa... Alle meg’ene. Som alt for ofte føler de må sloss for å bli hørt. Men som faller til ro, enten det er svevende i lufta, hvilende på skulderen eller på ferie i Blokksberg. De faller til ro når de faktisk blir sett og hørt. Det handler om å våge å ta dem frem, se på dem, lytte til dem og ta dem på alvor. For de er meg – alle som én. Hver for seg kan de bli både uspiselige, slitsomme og vanskelige, men sammen lager de et spennende sirkus åpent for alle verdens muligheter.