Rapportskrivingsdager...

Vi gjør mye rare greier på studiet mitt... I alle fall for utenforstående. Sånn som nå - hvis jeg viser dere denne sjarmerende tassen og sier at hun er min feminine side og trollet uten kropp (bildet under her) er min maskuline. Nemlig. Men for meg gir det faktisk både mening og har nytteverdi. Det er bare ikke så lett å formidle videre uten at vi snakker samme fagspråk. Så, jeg legger forståelse og fornuft litt til side her i bloggen og flytter fokus over på det kreative uttrykket. Det er et universelt språk. Da er det opp til hver og en å legge mening i det vi ser. Og jeg koser meg med å leke med leire. Det er et genialt materiale! I det ligger muligheten for å lage noe sart og vakker - så vel som noe klumpete og snodig. Du kan jobbe raskt og intuitivt - eller lenge og målbevisst. 

Vi fikk i oppgave å lage en dialog med disse to figurene våre - skrive intuitivt, uten å sensurere. Slik ble min:

(Å = meg, F = hun med ørene, M = trollet)

Å: Dere ser jo i hver deres retning?

M: Jeg ser fremover. Det er viktig. Det er der de viktige tingene skjer. Det er der jeg må ha fokus. Der fremme.

F: Jeg ser utover. Eller oppover? Eller innover? Jeg er ikke helt sikker. Jeg bare gjør sånn. Ser i den retningen øynene mine er. Med en hals og et hode som mitt, så sier det seg selv at jeg må jobbe for å holde hodet i balanse. Jeg hviler best, tross alt, når jeg lener det litt tilbake. Men da er det litt vanskelig å få med seg hva som skjer rett foran føttene mine. Det er nesten sånn at øynene mine triller rundt, bakover og rundt, og blir stirrende innover. Jeg har forresten så store ører at de nesten blir som skylapper. Hmmm... Åsså jeg som trodde det var en fordel å ha så lang hals og store ører...

M: Du har i det minste hals, du. Jeg er halsløs. Føler nesten at hodet mitt er det eneste jeg består av. Hvor er resten av kroppen min?

F: (Ler litt hovmodig.) Du er så stor i kjeften at det ikke er plass til noe mer. Ja, bortsett fra nesegrevet ditt, da! Større grev skal man lete lenge etter. Hva bruker du det til egentlig?

M: (Blir stille.) Æhh... Det står nå der...

Å: Hvordan føler du deg i møte med F, M?

M: Hun er ikke så lett å få kontakt med. Lever liksom i sin egen verden. Jeg prøver å skyte opp noen skudd innimellom, sånn for å minne henne på at jeg er her. Egentlig skulle man vel tro at det ville være vanskelig å overse meg. Jeg er tross alt et troll!

F: Jeg vet jo du er der. Men du gjør jo ikke så mye ut av deg, egentlig? Står der med nesa som en brems på det ene skuddet du har sendt opp! Kanskje du burde prøve å finne igjen kroppen din sånn at vi kan møtes mer øye til øye?

Å: Hvordan føler du det når F syns du skal gjøre noe for å komme opp på hennes nivå?

M: Tja. Hun gir meg ikke akkurat følelsen av å være viril og potent... Faktisk føler jeg meg ganske handikappet. Og skudda jeg skyter ut innimellom, ja, de får meg nesten til å bli bare mer usynlig. For de gjør at hun i beste fall ser dem, men har enda mindre fokus på meg. 

Å: F, hva gjør det med deg å høre dette?

F: Jeg blir trist. Jeg vil jo bare beskytte. Følge med og bruke de store vingene mine til å beskytte. Det er en ganske ensom jobb. 

Å: Kan jeg prøve å oppsummere litt? F, du har tatt på deg ansvaret for å følge med og beskytte, både gjennom det du ser og det du hører. Du strekker deg langt, ja, så langt at det kan være vanskelig å få kontakt med M. Og M; roper du? Jeg får en følelse av at du roper. Ikke i sinne, mer i fortvilelse. Og ensomhet? Det er som om du sender ut nødraketter for å be om hjelp. Eller, kanskje heller for å få kontakt? Du sier du føler deg handikappet, ja, nesten impotent. Jeg blir nysgjerrig, kjenner jeg... Når oppsto denne følelsen?

M: Jeg tror at noen, for flere år siden, la et teppe over meg. Et tungt gulvteppe. Kanskje ble det gjort i redsel fordi jeg var for voldsom. Kanskje stakk jeg nesegrevet mitt litt for langt frem? I alle fall måtte jeg dempes. Eller skjules. Og du vet, blir man liggende i ro i samme stilling for lenge, mister man følelsen i kroppen. Da sier det seg selv at det ikke er så mye full "der nede", om du skjønner hva jeg hinter til...?

Å: Men noe har skjedd. Du ligger ikke lenger helt under teppet?

M: Nei, det skjer da ting. Det er som om noe presser på under. Noe som pusher meg opp gjennom teppet. Men, du vet - vi troll har et noe anstrengt forhold til dagslys... Ryktene går nemlig om troll som har blitt forsteina fordi de møtte sola! Det er kanskje ikke så rart at jeg er litt skeptisk til det som nå skjer?

Å: Er det derfor du holder kroppen tilbake?

M: Ja, jeg tror kanskje det. Dovne bort er liksom én ting. Da kan du jo våkne igjen. Men bli forsteina... Det er temmelig endelig.

Å: Er du redd?

M: Det er ikke spesielt kult å være et troll med stort nesegrev og samtidig innrømme at jeg er redd...

Å: Vet du hvem som har fortalt deg at du kan bli forsteina?

M: Hmmm... det går jo rykter. Alle har lissom hørt om sånne episoder.

Å: Men, du har jo hodet ditt i dagslys nå...? Og så vidt jeg kan se, er du ikke blitt forstenet? Ok, litt redusert fordi kroppen ikke er helt med, men du både ser, snakker og gir lyd. 

(Red. anm. Og da merker Åshild Terapeut at hun nok går litt for fort frem for trollet. Det er nok lurt å runde av timen for denne gang og heller ta opp tråden igjen neste uke.)

...

Og i skrivende stund jobber både Åshild og M med å finne igjen kroppen til M. Mobilisere kraft og styrke et troll verdig - uten å la seg skremme av ryktene som sier at det er farlig å stå midt i rampelyset...