Et lite uttrykk - Luke 13

 

Nå sitter jeg her og er nesten lei meg. Jeg syns det er spennende å google dagens ord før jeg skal skrive mine egne ord om det - og det gjorde jeg også nå. Googlet "raushet" og leste meg igjennom noen av linkene. Og kjente at jeg ble tristere og tristere. For rausheten - som for meg er noe av det aller vakreste i hele verden - ble omtalt som vår tids nye "polish". Og så knyttet til "gode handlinger".

"Aspaas har tatt budskapet om lykken i å tillate seg å være uperfekt, og puttet det inn i en ramme som er så blankpusset at det svir i øynene. Budskapet, hos henne som hos «alle oss andre» som forteller folk om hvordan det kan være godt å leve, er at om du tillater deg å lytte til deg selv og andre vil du bli den beste utgaven av deg selv." (sakset herfra)

Jeg blir lei meg. For dette stemmer så lite med det jeg selv ser på som raushet. Ja, det handler om å lytte til seg selv, men det å være raus handler ikke om å bli "den beste utgaven" av deg selv. For meg er det tvert om. Hvis jeg skal snakke om å være raus i møte med meg selv, så snakker jeg om kunne gi meg selv et forsiktig klapp på kinnet når jeg møter meg selv i døra så det gjaller. Eller når jeg føler meg som en liten dritt fordi jeg sa noe som såret noen. Eller når jeg er stinn av misunnelse i møte med ei som får til ting jeg ikke får til selv, men som jeg lengter så sterkt etter å få til. For meg kommer rausheten når jeg har kjipe møter med meg selv og mine skyggesider. Det handler ikke om at jeg da skal heve hodet og proklamere for hele verden at jeg er da mer enn bra nok! Nei. Det raushet handler ikke om hele verden og dere der ute. Det handler ikke om å by på seg selv som et godt eksempel eller uegoistiske handlinger. For meg handler raushet om mitt eget møte med meg selv. Ikke om at jeg skal bli den beste utgaven av meg selv, men at jeg skal kunne akseptere at jeg også er både ublid, ugenerøs, ufin, urettferdig, uærlig og alle andre u-er... Jeg blir ikke noe bedre menneske av denne aksepten, men jeg tror jeg i det minste kan senke skuldrene et lite hakk. Og det er da det magiske skjer. Det er DA rausheten gjør noe med verden. For, bare kjenn etter selv - senk skuldrene litt nå. Hva skjer med pusten din? Nettopp! Jeg tør vedde på at du automatisk trekker pusten og gir litt slipp. Der har du magien! Når vi kan være rause i møte med våre egne kjipesider (og misforstå meg rett - jeg mener ikke å fremelske dem, asså... bare akseptere at de dukker opp innimellom.), så åpner vi opp - og dette smitter. Magisk smittefare!

Ikke la raushet bli noe svære greier som vi må leve opp til. Da mister vi magien. La rausheten være det den er - nemlig raus. Å være raus handler for meg om å romme. Raus - romslig. Romslig nok til å romme både og. Ikke for å bli noe bedre enn det vi er, men for å være.