lørdag, desember 07, 2013

Et lite uttrykk - Luke 7

Å skape uten å gi det videre er like meningsløst som å tale uten at noen hører på. 
Anne Grethe Preus

Ja. Sånn er det. Sånn er det for meg. Jeg er så glad for at det finnes kloke mennesker, som Anne Grethe Preus, som evner å si det så enkelt. For meg er det dette kreativitet handler om. Jeg har en kilde inni meg som bobler over av iver etter å berøre. Kreativitet er lek, moro og det å pushe egne grenser og se ting på en ny måte. Men jeg trenger et trinn til. Jeg trenger noen å dele det med. For jeg lengter etter og drives av ønsket om de magiske berøringsøyeblikkene. Opplevelsen av å skape noe som jeg på ulike måter kan dele med andre. Da bobler kreativiteten min. 

For ti år siden møtte jeg veggen så det sang. Jeg var i en jobb hvor jeg måtte bruke alle kreftene mine på å være handlekraftig, systematisk, strukturert og produktiv. Øyeblikkene hvor kreativiteten fikk blomstre, ble sjeldnere og sjeldnere. I tillegg ble leken og moroa på hjemmebane overkjørt av tøffe runder med mislykkede forsøk på å bli mamma. Spontanitet og lyst ble erstattet av timing og teknikk... Sånt smeller det av. Smeller enten av fullstendig punktering eller av tryneklasket når du går på den berømmelige veggen. 

Takk og lov for kreativiteten. Takk og lov for den boblende kilden som har nettopp den unike egenskapen en kilde har: 

Kildevann er vann av god mikrobiologisk kvalitet med opphav i en grunnvannsforekomstsom er beskyttet mot enhver fare for forurensning og som uttas gjennom ett eller flere naturlige eller kunstige utspring. (Fra wikipedia)

Kilden er der. Den er beskyttet mot forurensning. Så om livet mitt plutselig var fullt av "forurensning", så lå likevel kilden der - om enn godt gjemt og glemt. Etter en lang periode med hvile, tårer og søvn, ble det endelig stille nok i meg til at jeg plutselig hørte en forsiktig klukking... Som om den ville si: "Jeg er her, jeg." Jeg fikk smaken av noen få dråper, og sakte, men sikkert fikk kreativiteten rom igjen. Jeg ville så gjerne si takk til de som hadde holdt meg og støttet meg når jeg var syk. Jeg ville berøre - slik de hadde berørt meg. Berøre med det jeg kunne best: bilder og ord. Jeg begynte å lage kort, og bilder. Og skrive. Og for hvert uttrykk jeg lagde og hvert ord jeg skrev, vokste jeg en millimeter. Jeg ble nemlig bitteliten når jeg kræsjet med veggen. Mindre enn teskjekjerringa. Jeg trengte millimeterne. Hver eneste en av dem. Kreativiteten ble en kilde hvor jeg kunne hente næring og vokse. Men, å skape uten å gi det videre, ble meningsløst. Jeg måtte dele. Jeg strødde om meg med små, hjemmelagede gaver og kjente hvor godt det gjorde meg å dele. Ordene mine ble fler og fler og plutselig fylte de en blogg hvor andre kunne ta del i dem. 

For ti år siden var jeg bitteliten.
I dag er jeg mange millimeter større. Jeg har bygd opp et eget firma basert på kreativiteten min. Jeg har tatt en utdannelse som løfter kreativiteten høyt. Alt ligger til rette for en fantastisk blomstring. Så lenge jeg ikke glemmer hva som gir meg næring. Ikke flotte resultater, fine tall, diplomer eller berømmelse. 

Nei. Delingen. Berøringsøyeblikkene. Fra hjerte til hjerte.
Det er det det handler om.

4 kommentarer

Anonym sa...

<3

Pauline sa...

Skjønne, fantastiske Åshild! ♥

Åshild sa...

Åhh! Tusen takk, Pauline <3

HegeT sa...

Jeg vet ingen som kan få meg til å le så høyt som du, eller til å gråte stille som du.
Og nå sitter jeg med tårene rennende...
Du berører, og får ivertfall meg til å sette mer pris på de små ting i hverdagen.
Bamseklem fra meg til deg.