20. desember

Vi hyller de som klarer store ting helt på egenhånd. Ja, vi sukker gjerne nesten litt henført over den bragden de representerer. 

Jeg har klart veldig mye sjøl - store ting og små ting, og bevaremegvel - det er jeg stolt av! Men dobbeltbevaremegvel - jeg er minst like stolt av den bragden jeg begynner å ane omfanget av nå: jeg har innsett at jeg ikke kan klare alt helt på egenhånd. Den innsikten er svære greier! 

Denne høsten har jeg famlet, tumlet, snublet og krabbet meg fremover og endt opp helt utslitt, og ukene her på Røros nå i desember har vært beinharde møter med meg selv og følelsen av utilstrekkelighet. Nå har jeg nettopp kapitulert og tatt det største bevaremegvel-skrittet på lenge og bærer med stolthet fra og med i dag mitt røde "L"-skilt rundt halsen. Jeg legger herved bort kravene og forventningene mine om å fikse livet helt på egenhånd. Nå skal jeg se på, lytte til og observere de som har mer erfaring enn meg, og som lærling er det både obligatorisk og helt greit å både prøve og feile - så lenge jeg gjør som de foran meg: reiser meg opp igjen når jeg faller og setter én fot foran den andre.