Gode ord - 5. dag i advent 2017

ORD:

ADEKVAT, FULLT TILSTREKKELIG & definitivt GOD NOK

Det er en stille adventsmorgen, det første lyset i adventsstaken er tent og jeg er snart klar for en ny dag. Vanligvis går morgentimene på autopilot både når det gjelder hva jeg gjør og hva jeg tenker. I dag tar jeg meg litt ekstra tid til å stoppe opp og reflektere. For hvordan starter jeg vanligvis dagene mine? Jeg gnir nattetimene ut av småtørre øyne og sukker litt. Kjenner hvordan kroppen ikke er verken som den var eller som jeg ønsker at den skulle være. Går ut på badet og kikker mismodig på meg selv i speilet og konstaterer nok en gang at kroppen definitivt ikke er som den var eller skulle vært. En rask dusj og litt automatisert sminking for å prøve å gjøre et miserabelt morratryne litt mer presentabelt. Blir irritert når dagens klær skal på, for jeg har jo ikke noe å ha på meg i dag heller. Slenger på det som ligger øverst i haugen og tramper muggen opp på kjøkkenet og kommer fort på at jeg sa til meg selv i går kveld at "i morra, Åshild, DA må du skjerpe deg med maten!" og vingler mellom å velge en smakløs, men kalorifattig pulverpose og en porsjon havregrøt. Havregrøten vinner. Tusler ned på kontoret etter frokost og ser litt misfornøyd på dataen som jeg vet gir meg vondt i nakken og skallebank, men jeg må jo jobbe litt... Eller jobb? Strengt tatt har jeg ikke utdanning i det jeg jobber med, og like strengt tatt så er det ikke akkurat en redde-verden-jobb jeg har heller. Jeg burde jo heller...

Og så spør jeg deg (og meg!): 

Blir dette en god dag, tror du? 

Har jeg funnet oppskriften på hvordan jeg kan løfte både meg selv og dagen opp til å bli bra?

Vil jeg i kveld oppsummere dagen med ord som "tilstrekkelig og definitivt god nok"?

Ok, det er et ganske åpenbart retorisk spørsmål, for følelsen jeg har i kroppen nå, sier det meste. Jeg er langt i fra bra nok, kan alt for lite og dagen blir definitivt ikke frydefull. 

Det fine med å være regissør i eget liv, er at jeg kan skrive om manuset. Hah! Så vi skrur klokka litt tilbake og prøver igjen:

Det er en stille adventsmorgen, det første lyset i adventsstaken er tent og jeg er snart klar for en ny dag. Jeg gnir nattetimene ut av småtørre øyne, strekker kroppen på ekte kattevis under den lune dyna og puster et par gode magedrag. Flirer litt av knirkingen og knakingen i flere av kroppens ledd og kjenner at kroppen utrolig nok både er bøybar og levende - tross alt. Går ut på badet og tar meg selv i å le når jeg møter lykketrollet ansikt til ansikt. Snakk om premiesveis! Og ferdig sota øyne (for jepp, jeg valgt visst å forte meg under dyna i går, med lydboka, i stedet for å fjerne sminken...). Trekker frem verdens mest behagelige tights fra haugen med klær og tenker fornøyd at jeg er heldig som slipper å gå i uniform med stive krager på jobb. På med ullsokker og opp på kjøkkenet, hvor havregrøten putrer mens jeg rører meditativt rundt like mye i tankene som i selve kjelen. Spiser meg god og mett. Tusler ned på kontoret og tenker at det er godt å kunne mestre jobben igjen. Og datanakke til tross - jeg er heldig som har en kreativ jobb. Tenk at jeg faktisk har lært meg alt dette selv! Og tenk at det er så mange damer i Norge som syns at det er Lykke med stor L når bladet mitt dukker opp i postkassa! 

Og så spør jeg deg (og meg selv) igjen:

Blir dette en god dag, tror du? 

Har jeg funnet oppskriften på hvordan jeg kan løfte både meg selv og dagen opp til å bli bra?

Vil jeg i kveld oppsummere dagen med ord som "tilstrekkelig og definitivt god nok"?

...

Jeg hadde en klar formening om hva som skulle være dagens gave, for jeg var skråsikker på at det sto "Bra nok" på den fine ringen min. Det gjorde det ikke. Men jeg tenker at ringen passer godt i dag likevel, for "Jeg kan" er ord som støtter opp under "Bra nok". Jeg kan. Du kan. Vi kan. Definitivt! Og Pingu er like definitivt BRA NOK - ja, temmelig smashing hvis hun kan få si det selv. 

For å være med i trekningen av dagens gave, må du legge igjen noen ord enten her i bloggen eller i innlegget på Facebook.