Vi har det alle i oss, tror jeg. Lengselen etter å sette spor. Varige spor som vitner om at vi har utgjort en forskjell på en eller annen måte. Kanskje har vi uttrettet noe spesielt. Kanskje har vi berørt noen. Kanskje har vi vært så heldige å sette spor bare for den vi er.
Noe av det fineste med å fylle førti, var det å bruke tid på å se meg tilbake. Se på hvilke mennesker som av ulike grunner har satt spor etter seg gjennom livet mitt. Og det ble en LANG liste! Faktisk var nettopp dette grunnlaget for alle disse brikkene jeg viser dere i adventskalenderen. Hvert eneste ord er knyttet til et menneske som har satt spor i livet mitt. Et herlig mangfold! Men fellesnevneren for dem alle, var ikke vanskelig å finne: de har satt spor fordi de har lært meg noe. De har utvidet både kunnskapen min, horisonten og hjertet. Og med det har de gitt meg nye veier å gå på. Det vekker eventyrlysten min.
For, som et ordtak sier - du setter ikke spor der hvor andre har gått før deg.
Tanken på at jeg har muligheten til å sette spor i et annet menneskes liv - på en eller annen måte, er sterke saker. Og det får meg til å føle meg ganske så bitteliten. Det er så lett å la prestasjonsangst ta den plassen eventyrlysten egentlig skal ha.
Kunsten med å sette spor, handler, tror jeg, om å være en slags døråpner for et annet menneske. Vi har alle så ulik baggasje, ulike talenter og ulike livserfaringer, og noen ganger er vi der hvor vi får muligheten til å åpne en dør for en annen. Kanskje fordi vi har vært der før selv, eller fordi vi akkurat da har den tryggheten som trengs. Da kan vi se fotsporene våre frem til døra, åpne den og gå pent til side slik at den andre kan få gå inn i det ukjente landskapet og sette sine spor der. Ved neste dør er kanskje rollene byttet om. Sammen gjør vi hverandre modige.
Ingen kommentarer
Legg inn en kommentar