Et lite uttrykk - Luke 9

 

Ta det med deg!
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.

Hans Børli 

Hva minnes du? Hvis du skulle trekke frem 3 minner fra livet ditt - hvilke ville det bli? Er det de store øyeblikkene som fødsler, bryllup og da du håndhilste på kongen, eller små minner fra hverdagen? For meg ligger ikke problemet i å velge mellom de store eller de små, men å bare plukke ut 3! Med 40 år på baken har det, heldigvis, blitt utrolig mange minneverdige øyeblikk. Både store og små. Men jeg skal gjøre et forsøk og plukke ut tre minner...

Men en liten digresjon først: Hva gjør at vi minnes? Jeg husker veldig lite fra oppveksten min og har grublet mye over hvorfor jeg har så få tydelige minner selv. Jeg tror at minner skapes av øyeblikk hvor vi er 100% tilstede i det som skjer akkurat da. Det er kanskje banalt, men jeg mener likevel at det er en krevende og vanskelig forutsetning. For hvor ofte er jeg helt tilstede? Full oppmerksomhet på her og nå. Ikke distrahert av verken fortid eller fremtid, eller av menneskene rundt meg. For de gjør også noe med oppmerksomheten vår. Jeg tror at jeg husker så lite fra oppveksten min fordi jeg i alt for stor grad var opptatt av hvordan alle andre hadde det. Jeg glemte å kjenne etter selv. Jeg hadde hele tiden en god prosent oppmerksomhet på ting rundt meg, og da går ikke 100%-regnestykket mitt opp. Når jeg skulle synge solo på korets julekonsert, så fikk publikum og de andre i koret min fulle oppmerksomhet. Jeg la øyeblikket over i deres hender - i stedet for å være helt tilstede i det selv. Og mistet derfor muligheten til å skape et sterkt minne. Jeg husker jeg sang, fordi hodet mitt vet jeg sang, men minnes likevel ikke at jeg sang. Does this make sense? 

 De siste årene har jeg jobbet mye med å være tilstede. Og gi slipp på alt det som stjeler fokuset mitt rundt meg. Læringskurven min er ikke imponerende, men jeg glimter til - i små gyldne øyeblikk. Øyeblikk hvor jeg bare ER og i det skaper varige minner. På studiesamlingene fikk jeg muligheten til å synge for de andre. Og jeg husker jeg sang, fordi hodet mitt vet, men det er likevel bare et par av de 12-15 gangene jeg sang, jeg virkelig minnes. Og med det - en glidende overgang til det første av mine tre minner:

Vi hadde avslutningsfest på en av ukessamlingene våre, og vi skulle gi en spesiell takk til ukens foreleser. En del av takken vår, var at jeg skulle synge den sangen jeg alltid sang, Gabriellas sång, men denne gangen satt vi ikke rundt middagsbordet slik vi vanligvis gjorde. I stedet for slukket vi lyset i hovedrommet, tente hvert vårt telys og sto i ring rundt foreleseren vår som satt på en stol midt i rommet. Jeg havnet rett bak ryggen hennes. Rommet blafret i små lysglimt. Jeg skalv i beina og trodde ikke jeg skulle få frem en tone. Men, så skjedde det noe. Det mørke rommet, det at jeg bare så ryggen til hun jeg skulle synge til - det gjorde at jeg kunne gi slipp på fokuset ut og bare være der jeg var. Så jeg åpnet munnen og begynte å synge. Og kjente hvordan stemmen vokste seg større enn noen gang. Jeg sang med hele meg! Og kan den dag i dag fortsatt kjenne følelsen! Jeg husker at jeg sang - og minnes hvert eneste sekund. 

Et annet minne - av en helt annen kaliber, er fra jeg var i barneskolealder. Jeg husker at jeg og bror var inne på hjemmekontoret til pappa da mamma kom inn og sa at hun måtte fortelle oss noe. Og så fortalte hun at det hadde skjedd noe forferdelig. At huset til en jeg gikk i klassen var totalskadd i brann, og at mammaen og den ene søsteren i familien hadde dødd i brannen. Jeg begynte å le. Høy, ukontrollert latter. Og kan den dag i dag minnes den forferdelige følelsen av skam som fyllte meg i samme sekund som latteren sprutet ut. Jeg minnes blikkene til mamma og lillebror. Jeg minnes den vonde knuten som satte seg som en klo i magen. Jeg minnes de fæle øyeblikkene etterpå når jeg stotrende prøvde å forklare at jeg ikke lo fordi jeg syns det var morsomt... Jeg ble tatt helt på senga - og blir vi tatt på senga, rekker vi ikke ha fokus på annet enn det som skjer akkurat der og da. Jeg skapte et minne for livet akkurat da. 

Det siste minnet som dukker opp nå når jeg skriver, er dette nydelige fjeset:

Bildet er fra et fantastisk øyeblikk i sommer hvor denne herlige rampejenta bestemte seg for å tulle litt med Tante Kos. Jeg lå på ryggen på et teppe ute på grasset og plutselig reiser snuppa seg opp og dumper ned på magen min! Og så begynner hun å gapskratte! Ikke vet jeg om det er det forskrekka uttrykket mitt, den herlige følelsen av å være rampete eller rett og slett bare gleden over å være som ble igangsetteren av latterkula. Samme kan det være! Alt jeg kunne se var dette herlige synet. Alt jeg hørte var en rå barnelatter. Og alt jeg kjente var denne fantastiske gleden over å få både elske og være elsket at et sånt vidunder! Og minnet er så sterkt at jeg sitter her akkurat nå og både smiler, ler og kjenner kroppen hennes mot min. 

Vi minnes ikke dager, men øyeblikk.