mandag, juli 31, 2006

Mandag 31. juli

Mandag 31. juli - det har liksom vært en minepæl, en dato jeg har hatt nedtelling til og både gledet og gruet meg til. Jeg har jo allerede 'avslørt' at jeg er et menneske full av forventninger, og at jeg liker å vite. Uvisshet og venting er jeg så dårlig på... Og forventninger klarer jeg ikke la være å skape. Mandag 31. juli - dagen da jeg endelig skulle få vite.

Jeg har hatt noen utrolig fine sommeruker. Har klart å slappe godt av og glede meg over små ting. Gleden over mirakelet i magen har strålt mye sterkere enn angsten for at det skal gå galt igjen... Heldigvis. Godt å ikke være redd hele tiden. Godt å tørre å dele gleden med de rundt meg, fortelle om spiren, få lov til å klage litt over trøtthet og kvalme - ja, rett og slett få lov til å være meg selv midt oppi disse spesielle dagene.

Mandag 31. juli. Endelig var dagen her. Dagen da jeg skulle få vite. Okey, jeg har sett for meg to mulige svar. Aller helst vil jeg høre legen si at "ja, her ser alt bare bra ut! Et sprellende nurk på 10 uker. Akkurat som det skal være." Alternativet er det stikk motsatte. Beskjed om at det nok en gang har gått galt. Begge disse svarene har jeg ubevisst forberedt meg på. Begge alternativene er klare og utvetydige. Mulige å forholde seg til.

Så jeg ble fullstendig satt ut i dag. Totalt tatt på senga. Det var nemlig en tredje mulighet som dukket opp inne hos legen. Og den var jeg helt uforberedt på. Hadde ingen ferdig strategi på hvordan jeg skulle forholde meg til en slik beskjed... Legen kunne nemlig fortelle at jeg ikke var kommet så langt på vei som vi trodde, at spiren var mindre enn forventet. Joda, hun kunne muligens kanskje se hjerteaktivitet, men det var for tidlig til å si noe sikkert. "Du får komme igjen neste uke."

Enkelt og greit. Komme igjen neste uke. Det satte meg helt ut. Jeg kom hit idag og forventet å få vite. Istedenfor har jeg en lang uke foran meg. En lang uke i uvisshet. Med timevis av muligheter til å gruble og lure. Gleden over graviditeten ble brått overstrålt av en snikende redsel for det uvisse... Jeg hater venting. Det er jeg så dårlig på.

Mandag 31. juli. Det ser ut som om minepælen må flyttes litt fremover. Jaja...

5 kommentarer

Berit sa...

Åhh... jeg kan ikke gjøre noe annet akkurat nå enn å sende deg en STOR KLEM - og si at jeg kan ane at dette er en liten nedtur - midt oppi gleden! Å si at en uke går fort -- er feil --- måtte det dukke opp noen små gleder denne uken!!
KLEM

banglamarie sa...

Ønsker deg en god uke oppi det hele *klem* Skjønner det er tøft å vente (jeg hater å vente selv!)Skal tenke masse på deg ;)
-Marie

kirsten sa...

Skjønner godt at du ble satt ut i går... Dette var jo dagen du hadde ventet på...
Det er så forferdelig å gå og vente!!
Håper allikevel at du klarer å slappe av og kose deg litt mens du venter...
Tenker masse på deg, vennen :)

God klem

gudrun sa...

Åååååå, kjære, kjære Åshild!
Tenker virkelig på deg nå, og ønsker alt godt for deg og det lille nurket i magen.
Må det bli en god milepæl neste uke.
Stor klem. Og så håper jeg du greier å kose deg litt i sommervarmen de neste 7 dagene, selv om det er fælt å vente. ;)
Stor klem

Synnove Olava sa...

Hei Åshild!
Håper at tiden flyr fort av sted,det er utrolig vondt å vente noen ganger. Krysser fingrene for deg.

Koselig å ha deg på blog igjen, det har vært så stille på "bloggefronten" i det siste. Tydelig at det er mange som har vært/er på ferie.

Ha en fortsatt fin dag, Åshild. :o)