onsdag, august 23, 2006

I skiløypa - uten ski

Det er så mye man tror. Så mange forestillinger om at ”sånn og sånn skal det gjøres. Denne måten er riktig.” Og av og til fungerer det. Av og til gir forestillingene deg en metode som fungerer. Men ikke alltid. Og da er det lett å sitte igjen med en følelse av at du gjør noe feil. Og så oppleves alt som et eneste stort kaos.

De siste ukene har jeg vært i dette kaoset. Hatt en mengde forestillinger om hvordan jeg best mulig skal takle smerten og sorgen – og etterhvert også hverdagen. Men jeg har rett og slett ikke klart å få forestillingene mine til å passe med sånn jeg har det. Det er feil i mønsteret mitt.

Samtalen på mandag satte igang noe. Og i natt hadde jeg en drøm som fikk brikkene til å falle litt på plass. Merkelig. En drøm som på mange måter oppsummerer de siste ukene. Og jeg våknet med en følelse av at dette stemmer. Sånn gjør jeg det. Ok, kanskje det ikke er etter læreboka. Men det er dette jeg klarer nå. Det er sånn jeg gjør det.


Foran meg så langt jeg kan se, er det snø. Kald og hvit. Jeg vet ikke hvor jeg er. Vet bare at det snø. Mye snø. Jeg hater snø. Greit. Jeg skal innrømme at jeg syns den er vakker å se på – på avstand, og gjerne innenfra, fra en god og varm stue.

Men jeg er ikke inne. Jeg er ute, med snø på alle kanter. Jeg ser nedover meg selv. Se at jeg ikke akkurat er kledd etter været. Men jeg har gode sko. Varme, inngåtte. Velbrukte.

Jeg vet ikke hvor jeg skal, vet bare at jeg må framover. Og begynner å gå. Skritt for skritt i snøhavet. Legger merke til at jeg går på en sti, en vei noen har tråkket før meg. Det er vinter. Snø overalt. Skispor. Jeg har ikke ski. Jeg hater ski. Har ennå ikke lært meg kunsten. Men jeg har staver.

En lang, lang slette. Ishvit. Kald. Gjør det vanskelig å være bevisst. Bena går av seg selv. Skritt for skritt. Prøver å holde fokus på det jeg tror jeg enden av den endeløse sletta. Kobler inn autopiloten. Går. Og går. Tviholder i stavene – uten egentlig å bruke dem. De er bare der.

Utålmodig kjenner jeg en trang til å springe. Jeg hater å springe.

Så jeg går. Og går. Skritt for skritt. Enser ikke omgivelsene. Kjenner bare mine egen pust. Mine egne tanker.

Den evindelige sletta er brått slutt. Foran meg står en vegg av en motbakke. Bratt. Snøen er så løs her at bena ikke får skikkelig feste. For hvert skritt jeg prøver å ta, glir jeg et halvt et tilbake. Jeg kaver. Og tar tak med stavene. Tviholder. Skyver meg oppover. Med ørsmå museskritt. Oppover. Fortsatt ustø og vaklende på det ubehagelige underlaget, men stavene hjelper meg å holde balansen. Biter tennene sammen, så hardt at kjevene verker. Museskritt for museskritt. Jeg hater snø.

Foran meg så langt jeg kan se, er det snø. Bakketoppen kommer nærmere. Med museskritt. Jeg klarer dette. Jeg skal klare det. Bare opp på toppen her. Sånn.

Foran meg så langt jeg kan se, er det fortsatt snø. Utålmodig kjenner jeg trang til å springe. Løfter benene. Tramper i skisporene. Ser at føttene mine lager merker. Midt i skisporene. Jeg har ikke ski. Jeg hater ski.

Jeg vet ikke hvor jeg skal. Vet ikke hvor langt det er igjen. Vet bare at jeg må fortsette framover. Litt oppover, litt nedover. Svinger og sletter. Snø. Og snø.

Registrerer plutselig at jeg springer. Trangen til å springe har fått benene mine til å faktisk løpe. Armene og stavene jobber. Samkjørte. Jeg løper. Midt i skisporene. Jeg som hater å løpe. Som ikke kan gå på ski. Jeg løper.

Det er berusende. Berusende å kjenne at jeg flyr framover. Ikke med museskritt. Men med jevne, lange løpeskritt. Berusende. Tross den hivende pusten. Tross melkesyra i utrente muskler. Framover. Fort. Jeg løper!

Blikket til skidama er krystallklart. Og utvetydig. Jeg ødelegger skisporene! Med sko på bena. Det er ikke sånn man skal gjøre det. Skispor er til ski. Glidende glatte bevegelser i jevn takt. Man setter ikke spor når man går på ski. Sporene er allerede satt. Det er bare å følge dem. Men jeg har ikke ski. Jeg hater ski. Jeg har sko. Og staver. Og jeg løper. Og setter spor. Hull. Sår i skisporet. Det er ikke sånn man gjør det. Jeg ser det tydelig – i blikket hennes.

Men jeg fortsetter. På min måte. Jeg har ikke ski. Jeg kan ikke gå på ski. Men jeg må framover. Så jeg løper. Løper forbi menn i dress, med ski på bena, stresskofferten i den ene handa og en stav i den andre. De er proffe menn i dress, med ski på bena. Forbi damer i Bjørn Dæhli-utstyr. Uklanderlig sminket. Med tomme blikk. Og ski på bena.

Jeg løper. Det er ikke sånn man gjør det. Men jeg har ikke noe valg, for jeg kan ikke noe annet.

Tiden bare er. Minuttene bare går. Jeg vet ikke hvor jeg er. Eller hvor jeg skal. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har vært ute. Tiden bare er. Som en ullen skydott.

Jeg bare løper. Og bråstopper. Foran meg er det en lang utforbakke. Bratt. Isete. Jeg støtter meg mot stavene. Puster. Nei, hiver etter pusten. Kjenner jeg er sliten. Tung i kroppen. Full av sur melkesyre. Tviholder i stavene. Og vet med ett at jeg kan klare det. Jeg setter meg ned på huk. Bruker stavene til å holde balansen. Sklir forsiktig. Bruker skoene som ski. Fokuserer på målet – nederst i bakken. Og sklir. Jeg har ikke ski. Jeg hater ski. Men jeg sklir. På bena. Nedover. Fort. Kjenner vind i håret. Trangen til å slå ut med armene og rope. Bare rope – høyt!

”Her kommer jeg! Uten ski! Se, jeg sklir! Uten ski! Det går an sånn også! Så det så!”


Jeg må legge ut dagens illustrasjon på denne måten idag også.... Blogger-herk!!
http://www.rubberstamps.no/forums/uploads/post-6-1156343337.jpg

6 kommentarer

kirsten sa...

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg, Åshild !!! Jeg blir stum! Ordløs!! Måten du skriver på gir meg både gåsehud, klump i halsen og blanke øyne på en gang!

For en herlig drøm!! Og så herlig at du føler at brikkene nå faller på plass! Og hvem har sagt at det må gjøres etter læreboka??? Nei - gjør det på din måte du, vennen! Gjør det som er riktig for DEG !

Ha en strålende dag - uten ski.... ;o)

Go'klem

HegeT sa...

For en drøm, og for en historie.
Du skriver så levende og illustrerende, at jeg har vært i nøen sammen med deg jeg nå...
Bare fortsett å gå der hvor du ønsker å gå du, selv om du "ødelegger" sporene for noen. Det viktigste er at du kommer deg dit du skal, med eller uten snø, med eller uten ski.
At du tør å gjøre ting "litt anderledes" , vitner om en god posjon stahet, viljestyrket, og utforskertrang....

Klem fra HegeT

AnitaPL sa...

Å Åshild! Du skriver så levende og sterkt. Jeg var virklig sammen med deg i skisporet - uten ski, men med staver. Så godt at du gjør det du kan, at ikke bryr deg om hva andre mener du burde og skulle gjøre og føle og tenke. Illustrasjonen din var kjempe flott. Fikk virkelig tårer i øynene av alt. Heia Åshild, stå på!!!

Klem fra AnitaPL

banglamarie sa...

Tankevekkende lesing. Ble helt fenget av ordene! Du skriver så bra!
Og gjør ting på din måte!!! ;)
Illustrasjonslayoten din er knallflott!!!
-Marie

Jeanette sa...

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Samle sammen det du har av illustrasjoner, LO'er og tekstene dine og send det til forlag. Du MÅ utgi dette i bokform (jeg vet det er kanskje ikke så lett å utlevere alle dine innerste følelser slik), men dette er bare så bra skrevet og å se på!
hilsen stempelnaboen

Surfine/Bente sa...

Du skriver så fantastisk levende at jeg sitter her med klump i halsen og vått blikk! Fantastisk historie, fantastisk kreasjon, og en fantastisk erkjennelse av at ...ja man kan godt gjøre det sånn også!!!

Nå vender jeg nesa mot Canada! Jihaaa!!! gleder meg:o)

Stor klem fra Bente