torsdag, august 10, 2006

Tusen tusen takk, kjære dere

Jeg blir så rørt. Så utrolig rørt av alle de gode ord og tanker jeg har fått av dere de siste dagene. Det berører meg så utrolig sterkt å vite at det er så mange som bryr seg om meg. Tusen takk for at dere tør ta del i sorgen min. Takk for at dere bryr dere. Jeg kan ikke få sagt hvor mye det betyr for meg. Midt oppi alle de triste og vanskelige følelsene, sitter jeg her og føler meg beæret. Jeg er beæret med venner som virkelig tør være tilstede også når livet ikke smiler. Det er sterkt.

Midt oppi alle de triste og vanskelige følelsene, sitter jeg her og føler meg utrolig sårbar. Og samtidig sterk. Det er sårbart å ha vært så åpen om noe som jeg ikke har hatt kontroll på, noe jeg ikke har visst utfallet av. Sårbart å blottlegge seg. Tørre fortelle om en glede basert på noe så usikkert som en liten spire. Men jeg føler meg også sterk. Rett og slett fordi jeg har turt å være sårbar. Turt å vise frem sårbarheten. Og de siste dagene har jeg ikke angret ett øyeblikk på at jeg valgte å dele. Det gir styrke å dele. Og det gjør meg sterk når jeg tør å gi andre muligheten til å få ta del i sårbarheten min. Godt å kjenne på omsorg, på omtanke, på nærhet, på varme.

Mandag gråt jeg. Og gråt. Og gråt. Kjente sorgen så nært på kroppen. Kjente skuffelsen, mismotet, sinnet, tomheten - i hver eneste lille celle i kroppen. Fullstendig utmattende, men også godt. Godt å stå med begge beina planta midt i sorgen.

Men så utmattende at de neste dagene har kroppen beskyttet seg selv. Pakket meg inn i et vakuum. Polstret meg med dyner og puter. Fjernet meg fra de sterkeste følelsene. Koplet inn autopiloten. Latt rutiner og vaner drive meg gjennom dagene. Jeg har nok trengt det, men det har vært vanskelig å være sånn. Fjern. Ikke tilstede. Med tørre og stirrende øyne - utee av stand til å finne et fokus.

Ordløs. Det er vanskelig å ikke ha ord. Ikke kunne spørre. Ikke forklare. Ikke fortelle. Ordene strekker ikke til, de passer ikke. Det er skremmende. Særlig i møte med andre. Ordløsheten bremser meg. Gjør meg redd for å møte andre. Jeg er så redd for å ikke få sagt noe. Redd for at stillheten min gjør de rundt meg ille berørt. Stillhet og ordløshet gjør meg enda mer sårbar. Gjør veien til tårene enda kortere.

Men, ja vel, da. Da er det kanskje ikke tiden for ord akkurat nå. Nå er det kanskje tid for tårer, for gode klemmer, nærhet. Så får ordene komme når de kommer.

4 kommentarer

banglamarie sa...

*klem*
Takk for at jeg får ta del i din reise! Du er sterk som viser hvor sårbar du er, og jeg beundrer deg for det. Du beskriver så godt og jeg kjenner jeg er utrolig lei meg og skuffet på dine vegne. Det var lett å være glad sammen med deg, og det er naturlig å dele din sorg sammen med deg fordi du er så åpen! Jeg tenker masse på deg, og jeg ønsker og håper at det ordner seg for dere! Stor klem fra Marie

ps. Jeg håper at jeg får delta på et av kursene dine i Bergen. Har fåreløpig bare meldt meg på nattscrap. Jeg må se an formen, men har veldig lyst å lære mer om mosaikk ;)

Gunvor sa...

Du är otroligt stark Åshild och jag är säker på att orden kommer tillbaka vad det lider.

Du kommer händelsevis inte till den stora mässan i Göteborg första helgen i september? Det skulle vara så härligt att få träffa dig och ge dig en "riktig" kram!

Kram/klem, Gunvor

Anne Marit sa...

Åhhh - så urettferdig ! livet er av og til veldig urettferdig ... *sukk* EN vanvitig stor klem til deg !

ania sa...

GOsj..en stund siden jeg har vært her -- og blir så lei meg på deres vegne når jeg leser dette her :( *stor klem* er alt jeg kan si...:/