Tusen tusen takk, kjære dere

Jeg blir så rørt. Så utrolig rørt av alle de gode ord og tanker jeg har fått av dere de siste dagene. Det berører meg så utrolig sterkt å vite at det er så mange som bryr seg om meg. Tusen takk for at dere tør ta del i sorgen min. Takk for at dere bryr dere. Jeg kan ikke få sagt hvor mye det betyr for meg. Midt oppi alle de triste og vanskelige følelsene, sitter jeg her og føler meg beæret. Jeg er beæret med venner som virkelig tør være tilstede også når livet ikke smiler. Det er sterkt.

Midt oppi alle de triste og vanskelige følelsene, sitter jeg her og føler meg utrolig sårbar. Og samtidig sterk. Det er sårbart å ha vært så åpen om noe som jeg ikke har hatt kontroll på, noe jeg ikke har visst utfallet av. Sårbart å blottlegge seg. Tørre fortelle om en glede basert på noe så usikkert som en liten spire. Men jeg føler meg også sterk. Rett og slett fordi jeg har turt å være sårbar. Turt å vise frem sårbarheten. Og de siste dagene har jeg ikke angret ett øyeblikk på at jeg valgte å dele. Det gir styrke å dele. Og det gjør meg sterk når jeg tør å gi andre muligheten til å få ta del i sårbarheten min. Godt å kjenne på omsorg, på omtanke, på nærhet, på varme.

Mandag gråt jeg. Og gråt. Og gråt. Kjente sorgen så nært på kroppen. Kjente skuffelsen, mismotet, sinnet, tomheten - i hver eneste lille celle i kroppen. Fullstendig utmattende, men også godt. Godt å stå med begge beina planta midt i sorgen.

Men så utmattende at de neste dagene har kroppen beskyttet seg selv. Pakket meg inn i et vakuum. Polstret meg med dyner og puter. Fjernet meg fra de sterkeste følelsene. Koplet inn autopiloten. Latt rutiner og vaner drive meg gjennom dagene. Jeg har nok trengt det, men det har vært vanskelig å være sånn. Fjern. Ikke tilstede. Med tørre og stirrende øyne - utee av stand til å finne et fokus.

Ordløs. Det er vanskelig å ikke ha ord. Ikke kunne spørre. Ikke forklare. Ikke fortelle. Ordene strekker ikke til, de passer ikke. Det er skremmende. Særlig i møte med andre. Ordløsheten bremser meg. Gjør meg redd for å møte andre. Jeg er så redd for å ikke få sagt noe. Redd for at stillheten min gjør de rundt meg ille berørt. Stillhet og ordløshet gjør meg enda mer sårbar. Gjør veien til tårene enda kortere.

Men, ja vel, da. Da er det kanskje ikke tiden for ord akkurat nå. Nå er det kanskje tid for tårer, for gode klemmer, nærhet. Så får ordene komme når de kommer.