Et skippertak i kortstokkbunken min

Jeg har ramla helt bakpå når det gjelder kortstokk-utfordringen til Emily, men idag har jeg endelig fått ut fingeren og er igjen oppdatert! *juuhuu*


Uke 17:
Denne ukes 'prompt' var "get someone else to contribute". Jeg fikk ikke helt til det, men føler likevel at kortet speiler utfordringen. Det er nemlig sterkt inspirert og preget av "Klin & klæsj"-kurset jeg holdt denne uka, hvor intensjonen var nettopp det å sitte sammen, la hemninger og prestasjonsangst dra dit pepper'n gror - og rett og slett kose oss med å skape og være kreative. Når kursmateriellet ble laget, satt jeg hele tiden og tenkte på de mulige kursdeltakerne min, på hvordan jeg på best mulig måte kunne legge til rette for at de skulle våge å ta frem de barnlige sidene sine og bare leke. Og når selve kurset var, så kjente jeg veldig på hvor viktig det var, både for meg og deltakerne, at vi klarte å slappe av sammen, ja, kanskje til og med le litt både av oss selv og hverandre og det vi klæsjet med. Så, om ikke kortet direkte er berørt av andre, så er det likevel påvirket av dem.


Uke 18:
Denne uken ga Emily oss følgende prompt: your bedroom. Og når jeg leste det, var jeg helt bestemt på at jeg heller ville gi meg selv et annet tema. Det var liksom ikke så mye som dukket opp av inspirasjon til det temaet. Men idag, når jeg satte meg ned for å se tilbake på nettopp den uka, så dukket det likevel opp en mulig vinkling :) Uke 18 var uka før bladlevering. Det betyr lange dager og lite søvn. Med andre ord en uke hvor jeg ikke så så mye til soverommet mitt. Det var bladjobbing og den altforforttikkende klokka som var i fokus.... Derfor måtte det bli et kort med bilde av juninummeret av Ett trykk, sammen med et par klokker... :)


Uke 19:
Prompt: nature
Det er vel ingen annen årstid hvor naturen er så vakker som nettopp nå? Jeg er så glad i våren. Lysere og lysere, grønnere og grønnere, varmere og varmere. Og så alle blomstene! Den aller første blåveisen er favoritten min - så utrolig vakker i fargen, men også hestehoven, som er for meg et så sterkt bilde på hvordan en blomst faktisk kan spire og gro selv der hvor det er karrig og tørr jord, og for ikke å glemme tepper av hvitveis! Våren er vakker!

Og det ble et kort med bilde av nydelige røde tulipaner. Men denne uken har jeg vært så heldig å få tilbringe tid sammen med noen gode og nære venner, både i jobbsammengheng og på husmorferie. Og mer og mer går det opp for meg hvor utrolig heldig jeg har som har så mange gode venner rundt meg. Dere er jommen den flotteste blomsterbuketten av alle!

Uke 20:
Denne ukas utfordring var 'Surprise'. Og jeg kunne skrevet mye om hvor moro og godt det er å kunne overraske andre. Men, på samtaletimen denne uka fikk utfordringen en annen vinkling. Jeg skulle prøve å oppsummere hva vi hadde pratet om den timen, og ble sittende med større og større øyne. Jeg var faktisk ganske overrasket!

Jeg liker livet best når det er STORT. Når det merkes godt. Når det skjer noe som er verdt å nevne. Aller best liker jeg selvfølgelig når de store tingene er positivt ladet, men store negative eller vanskelige ting er faktisk lettere å forholde seg til for meg enn små og hverdagslige (les: ubetydelige) ting. Jeg har en forkjærlighet for panoramautsikter - steder hvor jeg kan se langt frem, store scenarier og tydelige sammenhenger. Og i min iver etter å skue fremover mot store, ventende ting, eller bakover til solide minepæler og viktige bautaer, så glemmer jeg å se på alt som er rundt meg her og nå. Jeg glemmer å se på de små tingene.

Når ukens samtaletime nærmer seg, pleier jeg automatisk å stige opp i utsiktstårnet mitt. Når jeg er kommet til toppen, fester jeg først blikket bakover. Speider etter store minnesmerker fra den siste uka, ser etter om det er ting som har vært store eller viktige nok til å få fokus i timen. Hvis det ikke er noe som skiller seg klart ut der, vender jeg blikket fremover - mot det som ligger foran meg. Hva med store, ventende utfordringer? Noe jeg gleder meg fryktelig til? Noe som skremmer vettet av meg? Noe stort, noe krevende, noe viktig?

Og tro meg - ofte finner jeg de STORE tingene. Det skjer mye i livet mitt, og mye er stort. Og det store krever plass.

Men, noen dager ser jeg ingenting. Ikke en eneste bauta, ikke en eneste vaiende vimpel. Bare vidder på vidder. Alt på det jevne. Og da kommer det en snikende følelse av panikk. En følelse av å ikke ha noe å komme med, noe å vise til. Bare en eng av helt hverdagslige markblomster og grasstuster.

Så sitter vi der. Ser på hverandre. Vanligvis begynner jeg en febrilsk grubling for å komme på noe som kan være stort nok å ta opp. Men ikke idag. Idag bare sitter jeg der. Holder blikket. Smiler. Lar armene henge avslappet over armlenene. Kjenner på en ro. Jeg har ikke noe STORT idag. Bare mange små ting. Små hendelser som jeg forteller om med et rolig blikk. Lar setningene komme som de vil, uten å veie dem først. Som om jeg rusler gjennom en eng, plukker med meg tilfeldige markblomster og lager en enkel bukett. Ingen vakker oppsats i cellofan, men en enkel bukett som passer perfekt i et kjøkkenglass på kjøkkenbordet.

Og når jeg blir oppmerksom på hverdagsbuketten min, er det som om jeg ser ting litt annerledes. Jeg ser meg selv litt annerledes. Og blir overrasket. Over meg selv. Ser at jeg gjør ting litt annerledes enn før. Små ting, små forandringer. Små grep. Noen små skritt fremover. Ser at det ikke alltid er nødvendig med STORE ting. Det skjer mye også når jeg plukker markblomster.