Jeg har fått meg en ny favorittblomst. Før tronet blåveisen på toppen, og jeg syns fortsatt den er utrolig vakker! Men, i det siste har jeg fått så godhet for hestehoven. Tussilago farfara. Nydelig navn! Bare hør hvor melodiøst det er - som musikk som smyger seg inn under huden din. Tussssilago Farrrrfara! Jeg blir glad, jeg!
Den er ingen elegant og slående skjønnhet i formen. Heller liten, kompakt og robust. Men den er varm og dunete. Innbyr til nærhet. Myk. Men også så rank og stolt der den står med en solid stilk som hjelper den å stå stødig i vinden. Og med en farge som skinner sterkere enn de aller fleste farger. Spesielt der den vokser opp blant grå leire og småstein og karrig jord. Stolt står den der - i ensom majestet. Den klarer seg alene. Den er vakker i seg selv, men blir enda vakrere når den står sammen med flere små, gule bustehoder.
Jeg kan ikke annet enn å føle godhet for hestehoven. Og stolthet. Dette er ikke en blomst som lever et enkelt og makelig liv. Den er et vakkert bevis på håp, på nytt liv, vekst, styrke. Sakte, men tålmodig og sikkert, jobber den seg frem og opp, presser seg spirende frem mellom stein og asfalt. Trosser og overvinner hindringer og kneiser stolt og vakker når den slår ut i blomst. Og den tar vare på seg selv ved å trekke blomsten forsiktig sammen når det er mørkt eller hvis det kommer uvær. For så igjen å folde seg ut når lyset igjen bryter igjennom skyene. Vakkert!
Hestehoven. Hardfør, robust, myk, strålende og stolt. En blomst jeg blir mer og mer glad i.
3 kommentarer
Jeg liker oxo hestehoven, den gjør meg så glad når den titter opp og lyser gult og rent i all den skitne "ettervinteren"!
Kjempeflott foto!!!!
..og for å huske det latinske navnet tenker du bare på "tusseladden farfar", sa mormoren min, med et aldri så lite glimt i øyet, til meg da jeg var liten.
Hestehov er fantastisk flotte blomster! Jeg og digger de...de kommer liksom opp av intet og strutter av sunnhet, styrke og får meg virkelig i vårsteming:o)
Legg inn en kommentar