En rød dag

Jeg sier jeg ikke er sint. At jeg bare er trist. Det er jug. Fingrene mine er sinna som bare det! Føttene også. Og magen! Fingrene trommer iltert, først mot bordplata og nå mot tastaturknappene. Føttene freser og spreller urolig under bordet. Og magen – den både syder, bobler og kniper på én gang. Kniper rundt en stor og hard klump mens alt rundt klumpen oppfører seg som en dampende gryte med heksebrygg – en uidentifiserbar suppe som når som helst kan finne på å eksplodere. Jeg ER sint!

Jeg knytter nevene og bokser løs mot en motstander av verste sort. En massiv og ruvende geleklump. Den er der, men likevel ikke. Et noe som jeg ikke verken har navn eller ansikt til. Det er som å sloss med alt for sterke briller på. Jeg aner konturene av noe, men klarer ikke å se noe klart.

Jeg kan kalle vesenet for Gud i Himmelen – Sjefen over alle sjefer, Mannen med det store hjeret! Eller for Sjebnen – med mellomnavnet ”Deternokenmeningmeddet”. Eller tålmodigheten – ”Detordnersegsnartskalduse”. Eller kanskje skal jeg kalle det for Urettferdigheten? Forbanna urettferdigheten! Det hjelper lite. Alle er like lite konkrete. Ingen av dem gir meg en mulighet til å slå skikkelig fra meg. Det blir desperate slag i luften. Helt til luften går ut av meg. Pfffiiiiffff.... Ingen eksplosjon. Bare sssssivende luft. Sakte. Sakte. Slappere og slappere. Helt til jeg krøller meg sammen på gulvet.

Jeg ER sint! Det bare synes ikke så godt hvis du ikke ser riktig godt etter.

(-og jeg vet det kommer bedre dager... men sånn har jeg det idag.)

Det har ikke skjedd noe dramatisk, altså. Det er bare frustrasjon og sinne over den ene bortkasta måneden etter den andre... sinne over at ting ikke funker som det skal, frustrasjon over en sabla urettferdig verden og sorg over det jeg har mistet - og ikke fått.

Sånn er visst livet. Godt å ha erfaring med at det kommer gode dager igjen :)