Å slå meg i hodet funker egentlig utrolig dårlig. Ender bare opp med å bli enda mer frustrert og lei meg. Så, jeg får prøve alternativ 2 og se hvor det fører hen.
Jeg har det så bra for tiden. Det må jeg fastslå aller først. Jeg har det godt med meg selv, dagene mine er gode og jeg får holde på med ting jeg er glad i å gjøre - og ting jeg kjenner at jeg mestrer. Så hva i heit huen er det som skjer nå? Hvordan kan denne gode følelsen forsvinne på null komma niks og bli erstattet med følelsen av å ikke kunne noe som helst?? Hva skjer'a, bagera??!
Etter mitt ublide møte med den berømmelige veggen, er selvtillitten blitt noe frynsete i kantene. Tynnslitt og ikke verdens mest solide sak. Jeg har et (alt for) stort behov for bekreftelse på ting jeg gjør - og dermed også på den jeg er. Livredd for å ikke gjøre ting bra nok - livredd for å ikke være bra nok. Redningen min har vært kreativiteten. Gjennom den har jeg jobbet meg opp igjen - sakte, men sikkert. Gjennom den har jeg skapt meg en arbeidsplass. Gjennom den har jeg fått igjen noe av selvtilliten. Kreativiteten er med andre ord mitt 'være eller ikke være'. Den er sterk, men likevel utrolig sårbar. Eller, den gjør meg sårbar. Jeg skaper - ergo er jeg. Men det jeg skaper, er meg. Og det er vanskelig når jeg føler at det jeg ikke skaper, er bra nok. Da er jo ikke jeg bra nok heller...
Startet dagen med deilig og leken kreativitet, og rett før jeg skulle på korøvelse, surfet jeg gjennom endel blogger og ble regelrett slått i bakken - skikkelig på snørra. For overalt hvor jeg så, fant jeg mennesker som holder på med det samme som jeg gjør, men som gjør det tusen ganger bedre enn meg! Og skyggen på veggen - eller heksa på skulderen - ble bare større og større og hvisket mer og mer intenst i øret mitt: Du tror vel ikke at du er noe? At du får til noe? At du er flink nok? Bare se her - alle de andre er mye flinkere enn det du er! Pinlig amatør - det er det du er...
Og istedenfor å bruke styrken min til å stå støtt, med hodet hevet, så krympet jeg. Centimeter for centimeter. Og ble bitteliten. Nesten borte. Helt flat.
Fanken heller! Det frustrerende er at jeg ser hva som skjer og likevel klarer jeg ikke stoppe. Jeg slår og slår og krymper og krymper... Dust!
3 kommentarer
*dåån*
DU E JO SUPERFLINK!!!!!!!
Æ surfe innom her kvær dag, finn så mykkje inspirasjon - og tekstan dine... ubeskrivelige - træff rætt i hjertet gang på gang!!
Ta den der "heksa" i nakken og slæng ho ut - DU e enestående flink!!
*klæmme*
Igjen og igjen skriver du det mange av oss andre føler. Du er flink til å sette ord på følelsene dine. Jeg er "flink" til å lukke de inne og vise min gode blide side, akkurat som så altfor mange andre. Takk for at du setter ord på mange av mine følelser *klem*
Hvem har vel ikke følt akkurat det med at "jeg er ikke så flink jeg, alle andre er jo bedre enn meg"? Men alle andre er ikke bedre, det er bare at vi med lav selvtillig føler det slik. Tenk hvor mange som ser opp til oss også, på mange områder. Det er deilig å tenke på :)
Åshild, du er jo virkelig en av mesterne i Norge når det gjelder kortlaging, og det kan ikke heksen på nakken din ta fra deg. Er glad jeg er så heldig å få jobbe sammen med en slik mester, og som samtidig er min herlige venn :)
Gleder meg til to helger med mange "doser Åshild"
Klem
Kjære Åshild!
Vil bare gi deg en god og varm klem, jeg *klem* For meg så er du den aller beste av dem alle!! INGEN kan måle seg med det som du skaper, samme hva heksen på skulderen din sier *klem* Se på antallet med besøkende som er innom her daglig(eller som meg, flere ganger daglig) for å se hva du skriver og hva du skaper! Og som blir skuffet den dagen du ikke legger ut noe, for da får vi ikke vår daglige "Åshild dose" med fantasisk kunst, herlige tekster og MASSE inspirasjon:)
Heldigvis er det bare timer igjen til vi sees, og jeg kan klemme deg på ordentlig!
Glad i deg, vennen!! Klem, elsi
Legg inn en kommentar