Spiraler

Jeg har mange ganger brukt berg- og dalbanen som et bilde på livet mitt, og jeg skal ikke forkaste den metaforen helt heller. Men, akkurat nå er det et annet bilde som er sterkere: en spiral.

Livet mitt er en spiral. Jeg beveger meg fremover, riktig nok i sirkler, men likevel er jeg aldri akkurat på samme sted som jeg har vært før. Jeg opplever aldri akkurat de samme situasjonene som jeg har opplevd tidligere. En hver ny erfaring, en hver opplevelse, har et islett av noe nytt. Kanskje er det utenforliggende faktorer som er annerledes enn tidligere, kanskje er ting i meg som har endret seg. Eller mest trolig en kombinasjon av de begge. Jeg går stadig fremover, på nye veier. Men, jeg påstår likevel at livet mitt er en spiral.

For med jevne mellomrom møter jeg situasjoner som jeg kjenner meg igjen i. Av og til får jeg en sterk følelse av at 'her har jeg vært før', eller 'dette har jeg gjort før'. Og følelsen kan nok stemme. Til en viss grad. For det som likevel gjør at den ikke er akkurat den samme som da, er at jeg er et annet sted selv. Jeg sitter mer igjen med følelsen av å ha 'streifet borti' noe kjent. Og når du ser på hvordan spiraler er laget, så er ikke det en dum tanke. For hver nye 'sirkel' i spiralen beveger jeg meg i nærheten av der jeg gikk i den forrige sirkelen, men likevel et lite stykke unna. Henger du med?

De siste dagene har jeg hatt denne spiral-følelsen. Jeg tumler - og av og til leker - med tanker om hva jeg skal bli når jeg blir stor. Og det er ikke første gang. Det er definitivt en spiral-greie. Bare se her:

Blogginnlegg fra 10. oktober. 2006.

For to år siden tumlet jeg også. Jeg lekte blant annet med tanken på å begynne på Kunst- og uttrykksterapistudier. Men, av forskjellige årsaker ble det ikke den veien jeg tok fatt på da. I stedenfor valgte jeg et masterstudium.

"Idag har jeg tatt et veivalg – og et valg i forhold til yrkesretning. Det ble ikke helt den veien jeg hadde tenkt i oktober 2005. Og jeg trodde jeg kanskje ville kjenne på litt skuffelse iforhold til det nå. Men det gjør jeg ikke. Det ble ikke som jeg hadde trodd, men den veien ligger fortsatt der. Ukjent, men den er der. Og kanskje krysses veiene igjen ved en senere anledning.

Jeg har tatt et veivalg. Jeg har ruslet et par skritt innover på en vei jeg ennå ikke vet hvor ender."

Det skrev jeg da.

I dag vet jeg jo at det veivalget jeg tok da, ikke var helt optimalt. Men, som jeg skriver - "kanskje krysses veiene igjen ved en senere anledning." Og der er jeg nå. I nettopp dette veikrysset. På det ene veiskiltet står det nemlig "Veien til Kunst- og uttrykksterapi". Igjen. En ny mulighet. Og en del av meg bobler nesten over av glede for å stå nettopp ved dette skiltet! Det er jo sånn type jobbing jeg er aller mest glad i av alt jeg gjør! Å kunne bruke ord, bilder, musikk og kroppspråk til å uttrykke meg, både overfor meg selv og andre. Og nå ligger muligheten åpen foran meg. Og jeg bobler nesten over!

Og holder på å tisse i buksa av ren skrekk.

For det som holder meg igjen fra å boble helt over, er at prestasjonsangsten er i ferd med å lamme hele meg. Jada, gnåletanta på skulderen er virkelig i farta. Nå er det ikke bare småhvisking i øret, men taktfaste slagord som runger ut i rommet:

"Du er ikke flink nok." - der ble hodet og tankene lammet.
"Du kommer til å falle helt igjennom!" - og der forsvant følelsen i beina...
"Det du pusler med hjemme, er noe heeelt annet enn dette!" - og hendene, som jeg er så glad i, de sluttet plutselig å virke...
"Du kommer til å drite deg ut." - og den lille kriblingen i magen forvandlet seg brått til en eneste stor og hard knute.
"Hva tror du egentlig at du er?"

... ingenting...


Jeg har fått i hjemmelekse å skrive en hyllest til meg selv. En tale hvor jeg kun skal trekke frem alt det som er bra med meg. En "Salomos høysang"...! Snakk om 'timing'... *stønn* En tale til en liten ingenting... det blir ikke store greiene.

Men, jeg ser poenget. Det er noe med tankens kraft. Noe med fokuset. Så, her sitter jeg. Med fullstendig blanke ark foran meg. Og et kjipt, svart tastatur. Uten noen som helst peiling på hvordan jeg skal gripe an denne hjemmeleksa.

Kanskje jeg må starte med å bytte ut tastaturet med maling og hærlig klinete fettstifter?

Vi får se hva morgendagen bringer. Nå tror jeg det er søvn som er det beste redskapet.