fredag, juli 16, 2010

Kajakkpadling (Art Journal)

følelsesmessig kaos er vanskelig å beskrive med ord
da er metaforer en gave

kajakkpadling har alltid fasinert meg
og skremt meg
jeg fasineres av den unike nærheten til naturen
og skremmes av nettopp det samme

men det som så langt har stoppet meg fra å prøve kajakkpadling
er angsten i det å være festet fast i kajakken

kano er greit
velter jeg så ramler jeg i vannet
that's it

med kajakk er det annerledes
velter jeg så ramler jeg i vannet
med kroppen hengende fast i kajakken

det skremmer meg

Jeg satte meg ned for å tegne litt i dag, sånn bare for å leke meg med de nye fettfargene mine. Og så begynte det. Den forsiktige kriblingen i fingrene. Små lette såpebobler i hodet - ideer og leken skapertrang. Boblende ord og bilder. Metaforer og følelser. En ny Art Journal-side. 

Fargene ble til assosiasjoner om fargerike dryppsteinsgrotter og til underjordiske hemmelige innsjøer og utforskertrang blandet med angst. Plutselig befant jeg meg der, padlende i en kajakk. Magisk vakker fargedans og magnetisk dragende strømmer og førende krefter. 

Å være i prosess (som det heter på terapispråket) er litt som å padle kajakk. En kajakk er et lite fartøy beregnet på én person. Fartøyet ble opprinnelig brukt av eskimoene og de kalte båten qajaq, som betyr mannebåt eller jegerbåt. Sånn er på mange måter terapiprosessen også. Det handler om å dra ut, gjerne i ukjent farvann, for å jakte, på endringer. Kajakken (terapisettingen) er på mange måter en ensom prosess. Vi kan dra i følge med flere, men vi sitter likevel i hver vår kajakk og har ansvar hver og en. Jeg har hele tiden tenkt at det er helt sprøtt å pakke seg inn og feste seg fast under denne greia som man knepper fast rundt åpningen, men etter litt søk på nettet, ser jeg at denne greia kalles 'spruttrekk' og er der for å hindre at det kommer vann opp i kajakken. Det er med andre ord kanskje ikke så dumt å ha. Og igjen litt som med terapien - kanskje dette trekket er nettopp det vi jobber med å få på plass? At vi tidligere gjennom livet har valgt å padle kajakk uten trekk - med det resultat at vi blir unødvendig våte og kalde og utsetter oss selv for større påkjenninger enn vi egentlig trenger? Og at spruttrekket kan gi oss en nødvendig beskyttelse i møte med sprut og plask og ukontrollerte bølger rundt oss? Det fine med kajakkpadling, er at det gir en unik nærhet til livet og naturen og kreftene rundt oss. Vi flyter i skillet mellom luft og vann - eller mellom det bevisste og det ubevisste. Vi vet at muligheten for en velt er tilstede. (Hadde vi vært livredde for velten, hadde vi holdt oss på land...) Men vi kan ta våre forhåndsregler, med redningsvester, trening på ruller og holde oss litt tett ved land sånn i begynnelsen. Kunsten er å holde balansen. Og roen. Stress og brå bevegelser hører dårlig sammen med kajakkpadling. Om vi er rolige og våkne i møte med det som er rundt oss, er sjansen stor for at det blir en magisk opplevelse. Men, i møte med naturkreftene kan vi aldri helgardere oss. Vi kan bli overrasket over en plutselig sterk strøm, av bølger eller skjær i havet. Det er her panikken min har satt seg. For hva skjer om jeg velter og kroppen min holdes fast under dette spruttrekket mens jeg ligger oppned under vann? 

Ok. I stedet for å la meg rive med av panikkfølelsen nå, - helt konkret; hva skjer? Jeg blir våt. Ok. Det kan jeg både tåle og overleve. Jeg henger oppned. Ok. Det er kanskje ikke favorittstillingen min, men likevel en helt naturlig stilling slik ståa er der og da. Jeg kan ikke puste. Panikkskapende, uten tvil. Men selv om kondisen min suger, så vil jeg likevel klare å holde pusten i ganske så mange sekunder. Nok sekunder til å ta noen grep og gjøre noe med situasjonen. Jeg sitter fast. Nei, det gjør jeg ikke. Det er i såfall bare tankene som låser seg, for trekket er selvfølgelig ikke støpt fast rundt kroppen min! Spruttrekket er ikke et sikkerhetsbelte, for - hallo, hva sier navnet? Det er et trekk som skal beskytte meg mot sprut. Punktum. Og trekket er, tro det eller ei, laget for å kunne tas av og på! Jeg havner i sjøen. Ja. Det gjør jeg, om jeg ikke fikser den spreke eskimorulla og simsalabim sitter riktig vei igjen. Og så? Jeg har redningsvest. Jeg kan holde meg fast i kajakken. Og sist, men banna bein ikke minst - jeg kan faktisk svømme! 

Eskimoene hadde forresten en damebåt også - kalt Umiaq. Den var en større og mer åpen variant, med plass til flere mennesker i. Kanskje kajakken er som individualterapi, mens umiaqen er som gruppeterapi? Morsom metafor i alle fall... 

Hmmm... dette ble mange og til dels kaotiske tanker, ser jeg. Men ok da, de passer godt inn i kaoset mitt for tiden. Det er ikke bare bare å legge ut på kajakktur i ukjent farvann. Heldigvis begynner jeg å være på godfot med balanseevnen igjen. Det er da noe. 

2 kommentarer

Lise Dagrun sa...

Utrolig fott, Åshild!! De fargene er bare så herlige!! Og teksta er et kapittel for seg - dette liker jeg SÅ godt! "Åshild, back on track!", tenkte jeg da jeg så dette. Det skal bli en sann fornøyelse å følge med deg videre på ferden.

Surfine sa...

Nydelig bilde Åshild!! Skjønner du har litt av hvert å tenke på om dagen...men du finner nok veien vennen! Det er jeg viss på:o)

Jeg måtte bare legge inn kommentarer her etter å ha lest Sand-innlegget ditt. Jeg blei helt varm om hjertet jeg.... Bakkadn 12 var mitt hjem i nesten 4 år, frem til å 2002 da jeg reiste østover igjen. Jeg var reiselivssjef i Suldal i 4 år jeg...og bodde i din barndomsminnegate. Rett forran kirka... hi hi...tenk at så liten er verden. Bildene dine var en nydelig minnerunde for meg også - tusen takk!!