24. desember - God juuuuuuul!

Jeg tror på engler!

Ja, jeg tror på engler. Faktisk så har jeg opplevd å ha besøk av dem flere ganger – både når livet smiler og når dagene er vanskelige. De er ikke så lette å få øye på hvis du ikke vet hva du skal se etter. Men har du først fått oppleve et møte med en av disse englene, vil du ganske sikkert lettere oppdage dem senere også. Disse englene er spesielle. Og det er noe helt spesielt med øynene deres. De stråler. Hverdagsenglene mine.

En hverdagsengel

går ved din side med små, varsomme skritt

lytter, tar seg tid, ser og er tilgjengelig

En hverdagsengel

fordømmer ikke,

men viser omsorg og er nær

En hverdagsengel

har visom

den invaderer ikke

men støtter og utfordrer på samme tid

den overtar ikke rattet når du har kjørt deg fast

men legger planker under hjulene så de får feste

En hverdagsengel

har humor

og er gledesspreder og jubler når du lykkes

En hverdansengel

tåler dine tårer

og er ikke redd for å vise sine egne

En hverdagsengel

har trygg lagringsplass for betroelser

helt fri for lekkasjer

En hverdagsengel

opererer i det stille

og etterlater seg ikke merker i terrenget

men...

et tynt gullstøv observeres på grusen

når den har passert

Jeg er utrolig priviligert. Jeg har nemlig stadig besøk av dem. Ja, dem. For de er mange. Noen vet jeg at jeg har hatt besøk av i mange år, andre har nettopp vist meg øynene sine for første gang. De opererer i det stille og etterlater seg gullstøv i hjertet mitt. Disse engle-øyeblikkene setter sine spor – både i meg og i livet mitt. Og det er jeg så utrolig glad for! Tenk å være så heldig! Jeg har mennesker – hverdagsengler – som bryr seg om meg, både når jeg har det bra og når jeg ikke har det så bra. Man kan bli blank i øya av mye mindre!

ToneFlesche

Mitt bilde ble ikke akkurat en engleutgave, men Tone Flesches er bare helt hærlig! Sånne engler hilser jeg gjerne på! Jeg er skråsikker på at hun her proklamerer følgende:

"Sånn! Nå legger du bort vaskefiller og julegavepapir og kjevler og hva du nå måtte ha i hendene! Det jul, for pokker! Hører du? God juuuuuuuul!"

...

Og jeg har selvfølgelig spart den optimale julefilmen til selve julaften!
Love it! 

Etter hver sin strie tørn med mannfolktrøbbel rett før ferien trenger Amanda Woods (Diaz) og Iris Simpkins (Winslet) sårt til en forandring. De reiser i hver sin retning (Diaz til London og Winslet til Los Angeles) og befinner seg med ett helt alene på et fremmed sted. Men ingen av dem forblir fremmede i sine nye omgivelser særlig lenge.

Cameron Diaz og Kate Winslet er to av et stjernespekket team med Jude Law, Jack Black, Eli Wallach, Ed Burns og Rufus Sewell i "The Holiday". Filmen er manusforfatter og regissør Nancy Meyers' siste portrett om kjærlighetens uransaklige veier og den skyhøye prisen man må betale for ikke å lytte til sitt eget hjerte.

...

Så noen perler tilslutt. God jul, kjære du!

23. desember - Snart...

Håp

Når alle ord tier og tennene fryser ihop
du synes du har skår av knust glass i munnen
da
står plutselig et tre i døra
og hvisker grønt
med snø i baret

Hans Børli

Jeg fikk dette diktet en gang - og det traff meg så godt at jeg har hatt det med meg siden. Og helt til nå, når jeg sitter her og prøver å lage dagens kalenderluke. Den sitter nemlig litt langt inne i dag... Jeg vet at jeg skal skrive om ett ord: ordet "snart". Jeg er bare ikke helt sikker på hvordan.

De siste månedene har jeg sagt nettopp dette ordet til meg selv så mange ganger. ”Snart, Åshild. Snart.” Det har blitt nesten som et mantra. Men jeg sier ’nesten’, for skal ikke mantra være noe positivt noe? Noe som bygger opp, trygger, roer og stabiliserer? Mine ”Snart, så..!” har definitivt ikke denne virkningen. Hvert ”Snart, så…!” setter seg resolutt i nakkeområdet og klamrer seg fast der, med hender som gripetenger. Og blir det fullsatt sal på nakkeplan, er det ikke verre enn at de fyller opp galleriplassene oppe i kjevehøyden. Og etter hvert som utålmodigheten brer seg blant massen, hører jeg flere og flere hviske til hverandre: ”Skal hun ikke snart, da?” ”Skjer det ikke noe snart?” ”Har hun tenkt å drøye det lenge, eller?” ”Jeg syns så tydelig hun sa ’snart’, jeg…!” Først forsiktig og lavmælt, så mer og mer intenst etter som minuttene går. De sitter der og venter, som om de har møtt opp til et annonsert tidspunkt. Stresser hverandre opp, oppgitt over at hovedaktøren tydeligvis ikke klarer å overholde deadline.

”Snart, Åshild. Snart.” Snart. Ett enkelt ord. Som i følge ordboka betyr ’om ikke lenge’ eller ’om en kort stund’. En forventning om noe som skal skje en gang i nær fremtid. Tydelig nok til å gi næring til utålmodige mumlere, men samtidig slett ikke mer spesifikt enn nettopp det: i nær fremtid. Ingen klart opplest og vedtatt deadline. Ingen tydelig siste frist. Bare snart.

”Snart.” Prøv å si ordet med vekt på hver eneste bokstav. Si det gjerne så sakte du klarer. ”Snaaart.” Og lukk gjerne øynene før du sier det én gang til. Like sakte. Og med en litt hemmelighetsfull hviskestemme.

Jeg klarer ikke la være, jeg! Når jeg lukker øynene og hvisker frem ordet sånn, så må jeg bare smile. Det ligger noe godt i det. Den lange S-lyden i begynnelsen av ordet summer som om den rommer en hemmelighet. A-ene gir meg lyst til å puste ut sakte – sammen med en lang rekke a-er. Og den siste, snertne lyden ”-rt!” blir nesten som en liten erting, en sånn ”hihi, jeg vet noe som ikke du vet ennå…!”

Å farge ordet på denne måten, forvandler det helt. Iallfall for meg. Fra å være et krav om handling og beslutsomhet, blir det til en leken hvisking om noe godt som venter der fremme. Om ikke lenge – i nær fremtid.

Håp-diktet har de samme fargene. Det hvisker også forsiktig om noe som ligger der fremme.

Ordet "snart" passer godt inn i adventstiden. Den handler jo om ventetid, om nedtelling, om forventninger og kanskje til og med drømmer. Om noe som kommer snart. Ordet advent betyr forresten ikke ventetid, sånn som jeg har trodd. Advent betyr å komme. Komme er et ord med forventning. Det peker frammover. Advent betyr ankomst. Det er konkret, det. Det handler om å komme frem. Og advent markerer også starten på et nytt kirkeår. En ny start.

Snart.

Advent.

Forventning.

Ankomst.

Ny start.

Jeg kan ikke noe for det. Jeg må bare smile litt, jeg…

...

RandiAntonsen

"I mix every force that speaks to me one way or the other - I use my dreams to make art"

Det er hva hun selv skriver på hjemmesiden sin. Jeg oppdaget henne for et års tid siden og ble helt fascinert. Jeg liker så godt bilder som jeg kan se på om og om igjen og hver gang oppdage noe nytt. 

...

Dagens film er ganske tøff, tror jeg. Men av og til trenger vi sånne vekkere. Den står på "skal se"-lista mi. 

Det tenkes stort i Danmark når det skal lages film. Det gjelder ikke minst for Susanne Bier, som gang på gang finner ømme punkt i den velordnede skandinaviske hverdagen.

Hennes nye film er i løpet av kort tid solgt til mer enn 30 land. I en bedre verden har da også et internasjonalt anstrøk – handlingen beveger seg mellom Danmark og Sudan.

Rasisme?

Innspillingen var konfliktfylt: Under arbeidet i Sudan ble Bier anklaget for å lage en antimuslimsk og rasistisk film. Myndighetene mente at den kunne sammenlignes med Muhammed-karikaturene og den nederlandske kortfilmen Fitna.

Det ferdige resultatet har riktignok noe med religion å gjøre, men da helst de hellige skriftene innenfor jødedom og kristendom.

Det er klassiske forestillinger om hevn og gjengjeldelse som her er oppe til undersøkelse. Men aldri på en pedagogisk måte.

Susanne Bier tenker i bilder og fantaserer i kontraster når hun forteller historien om to ganske vanlige familier som plutselig står midt i et gigantisk drama, utløst av en forbitret guttunge som legger verden for hat etter å ha mistet sin mor i kreft.

Intenst

12 år gamle Christian spilles med imponerende intensitet av William Jøhnk Nielsen. Blant voksne skuespillere har Bier plukket fra det skandinaviske toppsjiktet.

Mens Trine Dyrholm og Ulrich Thomsen dirrer av knuget sorg i sine roller, er Mikael Persbrandt på reisefot, både fysisk og mentalt.

Det er som lege på et provisorisk feltsykehus at han brått må innse begrensningene i den nytestamentlige tilgivelsesiveren han forsøker å oppdra sine egne barn i.

Hvilken verden er best?

Måtte Bier helt til Afrika for å vise slagsiden? Nei, men vekslingen mellom kontinentene gir filmen både estetisk og menneskelig variasjon.

Scenene fra Sudan er fylt med støvete landskaper og fattigfolk i fargesterke klær. Scenene fra Danmark er holdt i en kjølig og sober stil.

Hvilken verden som er best, avhenger imidlertid av helt andre ting. Den ærgjerrige Susanne Bier forsøker å vise hvorfor.

...

"Vente litt på sjelen" - for en vakker tittel! Den trengte jeg i dag. "Bare pust. Pust." 

22. desember - Æ ror aleina

Jeg vet ikke hvor dagens tema kom fra, men plutselig så jeg at både kunsterens bilder, filmens tema og musikken min handlet om det å ro. Så jeg ble nødt til å lete frem et bilde jeg malte for flere år siden - inspirert av teksten til Sigvart Dagsland. Så, med det har jeg sagt det jeg vil si. Nå lar jeg Dagsland, Fronth og Unstad stå for toner, bilder og ord. 

...

I dag vil eg ro

Tekst og musikk: sigvart dagsland

I dag vil eg ro øve hav
Dit ingen har satt sin fod
Eg vil ro langt
Eg vil ro godt

Da vil eg se deg slik
Eg aldri har sett deg før
Vil du det
Vil me det?

Et stort farvel, 
Ein heilt ny sang
Den e for oss to denne gang
Når dagen lir
Vil kem me blir
Visa seg

I dag vil eg ro øve hav
Dit ingen har satt sin fod
Eg vil ro langt
Eg vil ro godt

Per Fronth

...

Og endelig! Endelig passet det å dele denne nydelige perlen av en sang med dere! Den er så vakker at jeg både tar meg den frihet å reklamere for CD'n hennes og lime inn teksten til sangen. 

Æ ror aleina

Fuglan flyr høyt over vann og høyt 

over trebåten min

På fjorden sitt nybona dansegulv 

ligg den naken og fin

Her ror æ aleina

med ryggen te de stedan dit æ skal dra

Æ ser kun ei stripa i vannet der kor æ va

Ja, æ ror på djupet langt i fra land

og æ ror aleina

og æ minnest ennu den dagen æ fann

 at æ ror aleina

Nu finn æ mæ her blant holma og skjær

med tona og vindskeive ord

Før så æ på båtan fra brygga

nu e det æ som ror

Refreng:

Her i trebåten min

har æ heile livet mitt med

Så æ kan ikkje berre legg inn åran å

la mæ driv i land et sted

Førr mangle æ meining og retning nån gang

så e æ aleina ombord

Og æ veit æ må videre

så æ ror...

Og her komme drømmane drivandes fra 

horisonten der ute

Og e båten min liten skal æ ein dag styre

 ei større skute

Så komme du å nu i trebåten din 

og legge dæ tett her inn te

med ripe mot ripe kan åran få kvile i fred

Så om båten tar inn vann så får æ lense mer

æ ror aleina

for e det vann og åpent hav kor enn æ ser

så ror æ aleina

Og e mine hender såre etter tunge tak

og veit æ ikkje til slutt kor hen æ e

Æ gjer dæ mitt ord:

Æ skal ro det, ro det i land et sted!

Her i trebåten min

har æ heile livet mitt med

Så æ kan ikkje berre legg åran inn å

la mæ driv i land et sted

Førr mangle æ meining og retning nån gang

så e æ aleina ombord

Og æ veit, og æ vil og æ kan

Og æ ror...

Tonje Unstad

...

"We all have goals

aspirations
dreams
It's not about winning
or loosing
It's about the road you take
to get there
that means the most"

Denne familien - som denne filmen handler om - gir begrepet «dysfunksjonell» en ny og oppfinnsom omdreining: Onkel er mislykket selvmordskandidat, bestefar morfinsnortende og grisepratende, far mislykket lykkeprofet, mor er mor, sønnen nekter å snakke, datteren den minst «missete» missekandidat som utklekkes kan.

Nå har missekandidaten kvalifisert seg til Little Miss Sunshine-konkurransen. Og hele gjengen drar av gårde i en folkevognbuss uten clutch.

21. desember - Trust your beauty

I disse julebord- og finstastider er det greit å minne seg selv på hvor vakre vi faktisk er! Still deg foran speilet, lur frem et lurt smil og kikk litt skrått på deg selv... Jepps, du er vakker! 

May LiseHoel

...

"As good as it gets" - filmtittelen er egentlig et flott livsmotto! Den rommer både det å sette pris på det man har og det å med hva slags briller vi velger å møte verden med. Og med en herlig dose humor i tillegg - ja, da kan det ikke annet enn å funke! 

"Livets lyse side"

Det tre store ting med filmen "As good as it gets". Det ene er Jack Nicholson, det andre er Helen Hunt, det tredje er et manus fullt av skarpe og svært morsomme replikker. Hvis man bare balanserer resten av ingrediensene rett, MÅ resultatet bli en minneverdig og bra film. Det ble det.

Melvin (Jack Nicholson) er en suksessrik forfatter med et stort handikap på den sosiale siden. Han lever en eremitt-tilværelse bak fem ganger låste dører, og er blottet for sosial intelligens, takket være tilstanden OCD - obsessive compulsive disorder. Melvin må ha full orden på ting, det må våre helt rent, han kan ikke tråkke på sprekker i gaten, og han kan ikke forandre på noen mønstre i livet. Før han etter hvert blir helt nødt.

Det begynner med en liten fillebikkje, og det slutter selvsagt med den store kjærligheten - selv om utviklingen dithen er en smule kryptisk. Melvins homofile kunstnernabo Simon (Greg Kinnear) blir banket opp av ranere, og Melvin blir tvunget til å grave fram sine gode sider. Etter hvert som han slipper andre mennesker inn på seg, får han det også bedre med seg selv, og han tør å være ørlite spontan (dog ikke uten sylskarpe og lett malplasserte iakttagelser) og slippe til litt følelser. Helen Hunt spiller servitøren Carol, den eneste Melvin tør stole litt på. Forholdet blir naturligvis ganske komplisert før det ender lykkelig rett før rulletekstene.

Hvis dette virker som et litt tomt referat, illustrerer det poenget nokså greit. Det SKJER ikke så fryktelig mye i denne filmen, annet enn karakterenes utvikling. Når det er sagt, er det også noen mindre ujevnheter akkurat på dette feltet også - det er liksom ikke helt greit å forstå seg på Melvins følelser for Carol, og hennes motivasjon for å eventuelt gå inn i et forhold med ham synes å være takknemlighet og desperasjon mer enn kjærlighet.

...

Sterk tekst - nydelig melodi:

20. desember - One star for you

Øyeblikk

Desember er en hektisk måned. Oftere enn i resten av året har vi blikket stivt festet på det der fremme. Den 24. desember. Hele desember er bygget opp som en fjelltur hvor målet er å nå fjelltoppen nettopp denne dagen. Og du er ikke den eneste som skal nå toppen denne dagen. Vi er mange. Fjellturen er så langt fra en stille og fredelig naturopplevelse. Nei, det er som å flytte Oslo-rushen til fjelltråkkene. Kø. Kaos. Mas. Utålmodige og hissige sjåfører. En beinhard kamp mot tiden - med blikket stivt rettet mot målet der oppe. Vi tar oss ikke engang tid til velfortjente pauser når vi passerer nye merkesteiner og små høydedrag. Joda, vi kjenner på et lite snev av lettelse og tilfredshet over at nok en oppgave er utført og kan strykes fra den milelange lista vår, men vi har ikke tid til å kjenne lenge. Vi er raske til å flytte fingeren videre nedover til neste punkt på lista, heve blikket, trekke pusten og gyve løs på neste etappe. Vi lever der fremme.

Og glemmer helt å være tilstede her og nå. Stoppe opp og se oss rundt. Trekke pusten. Kjenne etter. Være. Og det ene øyeblikket etter det andre suser forbi oss uten at vi ser dem. Vi går glipp av vakre blomster langs fjellstien. Av hyggelige kaffepauser med de rundt oss. Av gleden ved å gå turen sammen med noen. Av den spektakulære usikten vi kan oppleve om vi stopper litt opp og ser oss rundt.

Ja, desember er en travel måned. Uten tvil. Men - den er også full av små magiske øyeblikk. Det er opp til oss om vi tar oss tid til å se dem. 

Marianne Gudem

 ...

En film som handler om de små, langsomme øyeblikkene:

Bent Hamers «Salmer fra kjøkkenet» er en bitte liten film som man neimen ikke gjør seg ferdig med i en fei. Ikke mens man ser den - for den tar sin tid. Og slett ikke etterpå. Den tar sin tid?

Men den er jo bare halvannen time lang? Javisst. Men det er halvannen time «Hamer-tid»: Som skrider langsommelig frem i sitt eget adstadige tempo, uberørt av enhver frenetisk trend. Og nettopp derfor er filmen så befriende «ny» og forfriskende. Omsider er Bent Hamer tilbake, åtte år etter «Eggs» (og fem etter «En dag til i solen»). På ny i en tilnærmet «Eggs»-form, nå utviklet og forsiktig raffinert. Med et taust refererende innhold, i det underfundige alvors og den absurde komikks stil.

Ikke at det skjer noe særlig. Og likevel ganske mye. Like stillferdig som Hamers tone er tilskuerens henrykkelse. Åpningsscenen er fra et faktisk forskningsprosjekt i regi av «söta bror», som i sosialdemokratiets ånd kartla den svenske husmors bevegelser på kjøkkenet. Målet var å skape det ideelle kjøkken, rasjonelt underlagt fru Svenssons naturlige gange fra kjøkkenbenk til komfyr, skap, vask og lysbryter.

 ...

En nydelig velsignelse

19. desember - "Mandager funker ikke helt for meg"

Det kunne ikke passet bedre! Line Marsdals tittel til bildet under her passer bare helt perfekt på meg og mandager... Så vips, her er min versjon - preget av både julebord og overhengende deadlines.... Så, kjære du - ta et lite femminutt nå - uansett om du har blåmandag eller ikke - og kos deg i galleriet til dagens kunstner. Det får deg garantert til å smile :) 

Line Marsdal

'Mandager funker ikke helt for meg'

....

Og siden vi er i det "sjarmige" hjørnet, må det bli en sjarmig film også:

Evelyn Couch har problemer i ekteskapet og det virker som ingen tar henne seriøst. En dag hun besøker slektninger på et pleiehjem, treffer hun Ninny Threadgoode, en oppegående gammel kvinne, som forteller henne historien om Idgie Threadgoode, en ung kvinne i 1920-årenes Alabama. Gjennom Idgie's inspirerende liv, lærer Evelyn å bli mer selvsikker og et varig vennskap med Ninny oppstår.

....

Noe for ein kvar ein sløv mandag...:

Førjulshelg på Røros

Sånn i tilfelle du er innom for å få dagens kalenderluke - jeg har tatt fri i helga og koser meg på Røros i nydelig (og kaldt!) julevær. Vi sees til uka :-)

15. desember - Fly med kjærlighetens vinger

Dagens kommer sent, men godt - håper jeg. Det er litt hektisk for tiden, og det å lage kalenderbildene tar litt lenger tid enn jeg hadde sett for meg... Men jeg gjør så godt jeg kan. 

Og jommen skrev jeg en tekst en gang for lenge siden om nettopp det å gjøre så godt jeg kan... Jeg deler den i dag, jeg - selv om jeg akkurat nyter en herlig ballongsvevetur med kjærlighetens vinger! 

...

Jeg gjør så godt jeg kan

Noen dager er det naturlig å si ”Jeg gjør så godt jeg kan!!” – med dobbelt utropstegn, rak rygg og svung på stemmen. Andre dager kjennes det plent umulig bare det å skulle våge tenke tanken. Og skulle den i det hele tatt våge å stikke snuten sin litt frem, så blir den raskt og effektivt overkjørt og ekspedert av Dampveivalsern, som ikke går på vanlig bensin, men som får påfyll på tanken av de kraftige vibbene som følger i kjølvannet av setninger som ”Jeg gjør det ikke bra nok. Jeg er ikke bra nok. Jeg skulle heller gjort… Jeg skulle heller vært…”. Og, dæh, som Dampveivalsern freser av gårde! De powerfulle ordene formerlig damper ut av pipa – i strålende fornøyde støt. Hei og hu hvor det går! Åsså så glatt og jevnt og fint alt blir etterpå… Ikke en eneste liten hump eller hindring å se. ”Tut – tuuuut!”

Og her skal jeg si det har blitt valsa godt denne torsdags morra’n… ”Tut – tuuuut!” – i de taktfaste rytmene til den velkjente melodien ”Torsda’ morra blues’. Og den bittelille nesetippen ble flatere og bittelillere. Helt til den bare er en bittebitteliten sak helt nederst og innerst i magen. Og sånne små, flate bitteliller er det lett å overse. Ikke så merkelig, kanskje – etter å ha blitt så ettertrykkelig valset over. Og her kunne historien endt.

Hadde det ikke vært for at med så mye valsing innabords, så må det nødvendigvis bygge seg opp et visst trykk. Og jo ivrigere Dampveivalsern turer frem, jo større blir trykket av all dampen. Og – merkelig nok ser det ut til at Bittelille vet å utnytte de ressurser som er rundt henne. Hun trekker pusten dyyyyyp – og lenge. For det er jo plenty av dampende luft å ta av! Og Bittelille puster og blir bittelitt større. Og puster mer. Og vokser. Som om de negative tankene som skaper dampen går til den andre ytterkanten og omformes til noe positivt. Og snart er ikke Bittelille bitteliten lenger, men heller bittelitt større.

Nå høres det nesten ut som om dette blir et eventyr av en fortelling, med et par hindringer og utfordringer på veien, før det hele avsluttes i en heidundrende happy ending med bryllup og hele kongeriket med. Og det er mulig at det kanskje ender sånn, til slutt.

Jeg utfører selvfølgelig mine plikter som borgvokter med den største seriøsitet. Den smale korridoren som er mellom borgens indre område og verden utenfor voktes med både list og lempe. Ikke bare mot inntrengere utenfra, men også mot eventuelle utbrytere innenfra. Trykket svelges unna. Igjen og igjen. Presser den voksende Bittelittstørre ned og tilbake. Holder igjen. Og kjenner på en viss økende frustrasjon når det blir vanskeligere og vanskeligere å holde igjen. Frustrasjonen over å ikke gjøre jobben min som borgvokter godt nok. Frustrasjon over å ikke være god nok. Ja, du ser kanskje tegningen? Mine ”Jeg er ikke god nok”-tanker gir Dampveivalsern de nødvendige vibber for å kunne ture videre, samtidig som trykket stiger og Bittelittstørre kan puste enda litt mer og bli enda bittelittstørre, og jeg blir mer og mer frustrert og tenker flere og flere ”ikke god nok”-tanker. Rundt og rundt og hurramegrundt. ”Tut – tuuuut!”

Happy ending, sa du? Hallo!! Jeg gjør da for svingende så godt jeg kan!

…

For det er nettopp det jeg gjør. Så godt jeg kan. Så godt jeg kan her og nå.

Og etter denne lange introen til dagens kalenderluke, er det fristende å skrive en minst like lang avhandling om hvor viktig det er å senke kravene til seg selv og huske på at 80% er mer enn godt nok og at det ikke er noen vits i å slå seg selv i hodet med hvor lite flinke vi er. Det er fristende å lete frem både dikt og bilder om oser av ”Jeg er mer enn bra nok!”-følelse og antijantelover og høysanger og You’re simply the best.

Men det får bli i et eget kapittel. Den dagen prinsessa og kongsgården kommer til syne. Nå nøyer jeg meg med å stikke snuten forsiktig frem og si: ”Jeg gjør så godt jeg kan.” (Og jeg er ikke dummere enn at jeg ’timer’ dette til et øyeblikk hvor Dampveivalsern er opptatt med å ta seg en aldri så liten røykepause… Det hører heldigvis med når man jobber i Veivesenet.)

...

Katrine Kalleklev

Herlige bildecollager og illustrasjoner i bøtter og spann! Kos deg i galleriet hennes :)

...

Dagens film er ukjent for meg, men hey, den handler om løøøøøøv! Pure Beatles-løøøøv! Det må jo bli bra?

60-tallet. Opptøyer. Krigsprotest. The Beatles. All you need is love...

Across the Universe er en kjærlighetshistorie med 60-tallet som bakteppe, vevet av turbulente år med antikrig-protester, tiårets åndelige utsvevelser og særpregede rock'n roll. Fra Liverpools havneområder til kreativ psykidelia i New Yorks Greenwich Village, fra Detroits gater av opptøyer til dødens marker i Vietnam.

De to unge elskende, Jude (Jim Sturgess og Lucy (Evan Rachel Wood), sammen med en gjeng venner og musikere, finner et fellesskap i den alternative fredsbevegelsen. Men sterke krefter utenfor deres kontroll drar Jude og Lucy fra hverandre, og de to må mot alle odds finne sin egen felles vei tilbake til kjærligheten.

"Across the Universe" er musikk og drama, en film bygget på "The Beatles" legendariske musikk, hvor bandets låter smelter sammen med historien som fortelles. "Across the Universe" tar oss tilbake til tidsepoken "verdens største band" fargela med sine sanger. Vi møter Evan Rachel Woods og Jim Sturgess som Jude og Lucy, samt U2-sanger Bono, for første gang i rollen som skuespiller på det store lerretet. På rollelisten finnes også Salma Hayek, Joe Cocker og Eddie Izzard.

...

All you need is love!