Et lite uttrykk - Luke 22

 

 Ydmykhet (av norrønt auðmjúkr i betydningen jeg/noen «som lett blir myk») betegner en persons egenskap, ved at han personlig viser beskjedenhet, saktmodighet og underdanighet i forholdet til omverdenen. Egenskapen blir vedsatt i et samfunn dominert av holdninger beskrevet i «Janteloven», og er gjerne sett i motsetning til å være belærende, ehttp://www.blogger.com/blogger.g?blogID=24237063#editor/target=post;postID=3788508134316437226ller å ha manglende evne til å se egne svakheter. (Wikipedia)

Nei, nei, nei! Ydmykhet handler ikke om beskjedenhet, saktmodighet og underdanighet! Det handler ikke om å, i ren beskjedenhet, ikke stå frem med seg og sitt. Det handler ikke om å være verken from, spak, forknytt eller godtroende (som er synonymene til saktmodig...). Og det handler i alle fall ikke om underdanighet! For meg handler ydmykhet om helt andre ting.

Jeg har en venninne som ligner veldig mye på pappa'n sin. Hun er tungt arvelig belastet. Og jeg må bare innrømme det: jeg er 120% misunnelig på den arven! Hun har nemlig en ydmykhet i møte med andre mennesker som er av de sjeldne. Og jo mer jeg tenker på det, jo sikrere blir jeg på at ydmykhet er roten til utrolig mye godt. Det gjør noe med menneskesynet vårt. Det skaper trygghet, og rommer tonnevis av raushet. Og varme. Og nysgjerrighet. Og styrke, og mot. Hun får frem det aller, aller beste i meg - bare ved å være den hun er. Ydmykheten gjødsler relasjoner på en helt unik måte. 

Og akkurat nå kom jeg over et blogginnlegg som setter ord på noe av det samme som jeg prøver å formidle:

"Ydmykhet er menneskets evne til å stå i sin egen visdom, kunnskap, klokskap eller evne og kan dele den uten å føle behov for å heve deg over noen eller trykke andre ned. Det kan også kalles storhet.  Du trenger ikke gjøre deg selv liten fordi andre er det. Ydmykhet er når vi respekterer at alle har sin vei å gå og at vi alle er på forskjellige steder og kan respektere denne forskjellen." ("Lev ditt liv") 

Ydmykhet handler om å være. Bare være - i møte med andre. 

Om å ikke gi slipp på seg selv - og samtidig gi rom til den andre.  

Om å ha tillit til seg selv - og til det den andre kommer med.

Og om å ville det aller beste for den andre - og for seg selv. 

...

(Takk, Ingeborg og Thor - dere er vakre forbilder for meg.)