22. desember

Jeg tror på at selvutvikling og endringsprosesser er noe som kan være med på å gjøre oss til litt bedre mennesker. Men det er en liten felle der også. Å være i den type prosesser gjør noe med fokuset mitt. Jeg blir så fokusert på meg selv, mine tanker og følelser og mitt liv. Litt hardt oppsummert så blir jeg temmelig navlebeskuende. Det er ikke nødvendigvis så bra for ønsket om å bli et bedre menneske. Jeg har nettopp kommet hjem fra tre uker med navlebeskuelse og satt i sofaen i går og kjente på at jeg var så sliten. Jeg begynte å drømme om hvile, stille egentid og en god dose omtanke. Og omtanken skulle jeg naturligvis være mottakeren av, for det fortjente jeg jo så utslitt som jeg var... ja, bare se på Pingu her - sitter på sin velfortjente myke pute, klar til å ta i mot omtanke. Men når jeg skulle skrive tekst til bildet, ble det bare krøll i tankerekka, for plutselig så jeg meg selv litt utenfra. Der satt det nemlig ei som har vært så heldig å få gå i egne tanker i flere uker. Det er ikke hun som nødvendigvis trenger påfyll av omtanke! Det er vel kanskje heller sånn at hvis jeg tenker meg om, så har hun mye ubrukt omtanke på lager som definitivt kan brukes de neste dagene. 

Ok, så fikk jeg en vekker og har løfta navleblikket opp og utover igjen. Nå gleder jeg meg til å se hva omtanken min kan gi av juleglede de neste dagene. Jeg tror at sånn gi-ing faktisk gir herlig påfyll til slitne tanker.