4. desember

Mestringsfølelse er en fantastisk oppfinnelse. Og noe av det rare med den, er det at den får oss til å glemme alt som måtte til av innsats i forkant. Når vi står på toppen med armene i været og seiersropet i full fart ut av et stort glis, da er det kun øyeblikket som betyr noe. Glemt er alle dagene med regelmessig opptrening, alle timene med prøving og feiling, og alle minuttene med slit og tårer. Glemt er ikke minst følelsen av å ikke være god nok, tankene om å ikke få det til og opplevelsen av å ville gi opp. Akkurat der og da - i mestringsøyeblikket - er mestringen alt som betyr noe. Det er mer enn tusen ganger nok. 

Så er det sånn at det rare med opplevelsen av fravær av mestringsfølelse, er at det kan få oss til å glemme akkurat det samme: vi glemmer alt som faktisk måtte til av innsats på vei mot det fantastiske mestringsøyeblikket. Vi lengter oss helt glemske. Vi husker bare øyeblikket - ikke hvordan vi jobbet for å komme dit. Vi blir nådeløst utålmodige med oss selv og brutalt strenge i jakten på mestringsopplevelsene der oppe på de herlige toppene. Vi glemmer helt at vi må ta ett steg med prøving, ett med feiling, det neste med mot og så ett med vilje, ett med trening og det neste med restitusjon, ett steg med tid og og minst femten med tålmodighet...

Mestringsfølelse ER en fantastisk oppfinnelse. Vi kommer til å stå der oppe igjen. Kunsten er bare å stole på oss selv - og stole på at denne stolingen holder i massevis. 

God 2. søndag i advent ❤️