5. Desember

"Det å klare selv og det å mestre hverdagen, seg selv og det sosiale samspillet skaper god selvfølelse, og resulterer i glade barn som stadig flytter sine mestringsgrenser. Ved å hjelpe barna for mye, fratar vi barna mulighet for læring og mestring. De selvhjulpne barna blir til initiativrike barn med større selvtillit." (Et barnehagerelatert sitat om barns mestring.)

Det er slik vi læres opp. Og vi vil så gjerne klare selv. Vi vil gå gjennom dagene med rak rygg og fortelle verden at vi mestrer livet. Og mange av oss kan gå lenge på egne ben, selv med små fall i ny og ne. Vi børster fallet og den sårede stoltheten av oss og haster videre. Vi klarer selv. 

Helt til vi en dag går der så hudløse at vi plutselig og intenst kjenner berøringen fra et annet menneske. Nervene møtes uten beskyttelse og slår gnister. Vi kan bli redde og flykte fra berøringen. Eller vi kan våge kjenne på den. På pusten og nervene, på gnisten og møtet. For det er i møtet det skjer. I rommet mellom hjertene, mellom den som taler og den som lytter, i blikkene som møtes. Det er fint å klare selv, men det er like sterkt å våge ta i mot berøringen.

Å være et hudløst menneske, kan skape en berøring av de sjeldne. Et menneske som hele livet har klart selv, men som i dag var akkurat så hudløs at akkurat den lille berøringen skapte akkurat den gnisten som skulle til for at blikkene våre møttes. Fantastisk. 

Nei, vi skal ikke alltid klare selv, og det er helt ok å oppleve at vi ikke mestre verken oss selv eller det sosiale samspillet. Det er ikke alltid sant at vi fratar noen muligheten for læring og mestring om vi rekker ut en hånd. Noen ganger ligger nettopp både læringen og mestringen i det å ta i mot den utstrakte hånda. Og i møtet og opplevelsen av å ikke stå helt alene.