Raushet

Jeg møter stadig meg selv i døra. Og det er like overraskende hver gang.

Og idag slo det nesten beina under meg. Den sterke og gode ”jeg er bra nok”-følelsen fra helga var som blåst bort – som ved et lite knips. Et beinhardt møte med meg selv. Og jeg blir nådeløs. Det finnes ikke snev av raushet når jeg skal gi meg selv feedback under slike møter. Jeg er beinhard. Og totalt døv for andres tanker, gode ord og omsorg. Det preller av.

”...om du ønsker å etablere et forhold til deg selv preget av selvtillit, selvtilgivelse og selvrespekt, så bør du hente inspirasjon fra vennskapet. Vi vet hva det vil si å være en god venn – vi vet hva våre gode venner gir oss. Gode venner er oppmuntrende, sjenerøse, tilgivende – de støtter deg, men invaderer deg ikke. De har respekt for deg som person.” (Einar Øverenget)

Hva har det seg at det er så utrolig mye enklere å vise raushet overfor andre enn overfor seg selv? At det å oppmuntre andre er det mest natulige i verden – mens jeg velger å trykke meg selv ned? At i møte med en god venn faller det helt naturlig å feste blikket på alle de tingene du anser som vennens positive sider, og ikke på de eventuelt svake sidene – mens jeg med skremmende presisjon stikker jevnt og taktfast i mine egne svakheter?

Raushet – et stort ord.