mandag, april 03, 2006

"Skritt - pust - kost"

Hjernen jobber på høygir idag. Det er så mange ting jeg skulle funnet svar på, så mye jeg skulle planlagt, så mye jeg skulle fått på plass. Så mange avgjørelser jeg skulle tatt, så mange valg. Jeg kaver og kaver og virrer virkelig rundt som ei forvirra hodeløs høne...! Jeg føler jeg må bite tenna hardt sammen og ta meg selv i nakken for å ikke gjøre det jeg har mest lyst til å gjøre idag: Krype tilbake under dyna og bli der til alt er greit igjen.

Hønevirringa mi førte meg inn på en nettside hvor det lå et utdrag fra en bok - et utdrag som gikk rett til hjertet. Deler det gjerne - i tilfelle det er flere som har et snev av hønegalskap idag.


Dette er Beppo Gatefeier sine tanker:

Når han gikk der og feide gatene, forhastet han seg ikke, men arbeidet jevnt og trutt. For hvert skritt trakk han pusten, og for hvert pust gjorde han et strøk med kosten. Skritt – pust – kost. Skritt – pust – kost. Rett som det var kunne han bli stående å se tankefullt framfor seg. Og så gikk han videre igjen. Skritt – pust – kost. Skritt – pust – kost.

Mens han beveget seg framover på denne måten – med skitten gate foran seg og ren gate bak – kunne ofte store tanker slå ned i ham. Men det var tanker uten ord, tanker som var like vanskelige å meddele videre som en spesiell duft en bare husker fjernt fra langt tilbake, eller en farge en har sett i drømme.

Etter arbeidet, når han satt ute hos Momo, forklarte han de store tankene for henne. Og når hun lyttet på sin spesielle måte, løsnet tungebåndet hans, og han fant de rette ordene.”Du skjønner det Momo”, kunne han si – ”det hender ofte at en står ved enden av en lang, lang gate. Og en tenker med seg selv at den var da forferdelig lang, dette her greier jeg aldri, tenker en da.”

Han stirret taus framfor seg en stund, så fortsatte han: ”Og så begynner en å skynde seg. Og en skynder seg mer og mer. Hver gang en ser opp, ser en at det ikke monner i det hele tatt og at gata er like lang. Og en kjaser og anstrenger seg enda litt til, og så kommer angsten, og til slutt står en der med hjertet i halsen og orker ikke et eneste skritt til. Og gata ligger der like skitten fremdeles. Sånn nytter det ikke å gå fram.”

Han tenkte seg om en stund, før han fortsatte: ”Det nytter ikke å tenke på hele gata på en gang, forstår du? En må bare tenke på det neste skrittet, det neste åndedraget, det neste strøket med kosten. Ett om gangen - hele tida."

Igjen stanset han og funderte litt, før han føyde til: ”Da blir en glad. Det er viktig, da gjør en sakene sine godt. Og sånn skal det være”.

Og etter en ny, lang pause fortsatte han igjen: ”Før en vet ordet av det har en tatt hele gata, skritt for skritt. En skjønner ikke hvordan det går for seg, og en er ikke andpusten en gang".

Han nikket for seg selv og konkluderte: "Det er viktig".

(Michael Ende; MOMO eller kampen om tiden, Ex Libris Forlag A/S, 1986, sitat s. 34)

2 kommentarer

Lene S sa...

.....så sant, så riktig og så godt skrevet! Jeg fikk gådehud av dette.. Det er godtå få opp øya av og til, man vet egernlig dette som "beppo" beskriver, men fysj så lett å glemme!

Takk, takk, takk Åshild for at du legger ut disse fine tekstene og deler av deg selv!

banglamarie sa...

...som å lese om meg. Må ta et skritt av gangen. Kan godt skjønne du falt for dette utdaraget! Jeg likte det utrolig godt!!! Fikk lyst til å lese boken ;)

-Marie