Hjemme igjen...

En kort oppsummering av helgen:
Hyggelig besøk hos mamma. Spennende seminardag som absolutt ga mersmak. Gode dager på venninnebesøk, med shopping, skravling, bebiser og Jungle Buzz :)

Godt å være litt på farten. Og godt å komme hjem igjen. Sånn skal det være.

Nå er jeg i ferd med å bli syk, og det er bare helt uaktuelt, så jeg pøser nedpå med te, vann og vekkimorgen, og prøver å holde meg under pleddet på sofaen og ta det helt med ro... Ingen enkel sak når hele meg kribler etter å være kreativ! Vi får se hva dagen bringer. Korøvelsen i kveld kan jeg iallfall se langt etter, for med den utrooolig sensuelle Jørn Hoel-stemmen jeg har i dag, kan jeg i beste fall vikariere litt i bass-gjengen...

Så, for å ha noe mer enn 'generelt pisspreik' å tilby dere her i bloggen i dag, legger jeg ut et utdrag fra boka "Zahir" av Paulo Coelho, en nydelig fortelling:

En morgen kom det en bonde til et kloster der han banket hardt på porten. Da munken som hadde oppgaven som portner, åpnet, ga bonden han en overdådig drueklase. "Kjære broder, dette er de fineste druene jeg har dyrket på vinmarkene mine, og jeg kommer hit for å gi dem til deg." "Tusen takk! Jeg skal gå rett til abbeden med dem, han blir sikkert svært glad for dem." "Nei! Jeg hadde dem med til deg." "Til meg? Jeg fortjener ikke en så vakker gave fra naturen." "Hver gang jeg har banket på denne porten, er det du som har åpnet. Da jeg trengte hjelp etter at tørken hadde ødelagt hele avlingen, ga du meg litt brød og et glass vin hver dag. Jeg vil at denne drueklasen skal gi deg litt av solens kjærlighet, regnets skjønnhet og Guds mirakel."

Munken la klasen på bordet foran seg og ble sittende hele formiddagen og beundre den, for den var virkelig vakker. Og derfor bestemte han seg for å gi presangen til abbeden, som alltid hadde ansporet ham med sine visdomsord. Abbeden ble svært glad for druene, men han kom til å tenke på en av de andre munkene i klosteret som var syk: "Jeg gir druene til ham. Kanskje de kan skjenke ham litt glede i livet."

Men druene ble ikke liggende lenge på cellen til den syke munken, for han tenkte som så: "Kjøkkenbroderen har tatt seg så godt av meg, og hele tiden gitt meg det aller beste å spise. Jeg er sikker på at han blir veldig glad for disse druene." Da kjøkkenbroderen kom med lunsjen til ham, ga han ham druene. "Disse er til deg. Siden du alltid er i kontakt med de gaver naturen giross, vet du nok hva du skal gjøre med dette gudsverket."

Kjøkkenbroderen ble som blendet av den vakre drueklasen, og sørget for at lærlingen hans fikk se hvor perfekte druene var. Så perfekte at ingen ville kunne sette større pris på dem enn sakristanen i klosteret, som hadde ansvaret for Det hellige sakrament, og som mange av munkene holdt for å være en hellig mann.

Sakristanen ga klasen videre til den yngste novisen, slik at han bedre skulle forstå at Guds verk er å se i de minste detaljer av skaperverket. Da novisen fikk den, fyltes hjertet hans av en Herrens fryd, for han hadde aldri sett vakrere druer. Samtidig kom han til å tenke på den første gangen han kom til klosteret og på mennesket som hadde åpnet porten for ham. Hadde det ikke vært for det, ville han ikke i dag levd i fellesskap med mennesker som visste å verdsette miraklene.

Og rett før natten falt på, tok han med seg drueklasen til portneren. "Spis dem og nyt dem, for du sitter her alene nesten bestandig, og disse druene vil gjøre deg godt."

Da forsto munken i porten at presangen virkelig hadde vært til ham. Han nøt hver eneste drue på klasen og sovnet lykkelig. Slik ble ringen sluttet, en ring av lykke og glede som alltid brer seg rundt den som er i kontakt med kjærlighetens energi.