Noen flere tanker...

Om å gjøre det på min måte

Det første som slår meg når jeg leser overskriften min, er at ’det var da en veldig så framfusen og egoistisk tanke’! Og så i tillegg sette ’min’ i kursiv…! Som for å fremheve det egoistiske enda tydeligere. Og egoisme er ikke bra. Ikke sant? Det er ikke en egenskap som skattes høyt, verken på individplan eller i samfunnet som helhet. Jeg assosierer fort egoisme med navlebeskuelse. Det å ikke ha fokus på annet enn seg selv. Lukke øynene bevisst for det som er rundt oss. Nei, betegnelsen egoistisk gir ingen god gjenklang i meg. Den får heller frem en litt flau smak i munnen.

Likevel er det setningen i overskriften som dukker opp når jeg prøver å oppsummere helgen. For, flere ganger tok jeg meg i å gjøre ting på min måte, enten jeg bevisst ville det, eller det ble sånn litt mer ubevisst.

Gruppa vår på 16 personer og huset vi holdt til i, ble på en måte en miniatyrutgave av verden og livet, og mine reaksjoner og handlinger der inne var nok helt sikkert på mange måter de samme som jeg har ellers. Vi fikk en oppgave og noen enkle instrukser på hvilke hjelpemidler vi kunne bruke og litt om hva slags metoder de ønsket å se i bruk. Og så sto vi der, som én av en større gjeng, men likevel ganske så alene. Og min første reaksjon er å ha antennene ute for å få med meg hvordan de andre reagerer, observere hvordan de går løs på oppgaven, se hva de gjør, hva de produserer, hva de presterer. Og så sammenligne meg selv med dem. Og naturlig nok – og dessverre - ikke med de som har noenlunde de samme reaksjonene som meg. Nei, det blir for enkelt. Det skal sammenlignes med de som gjør ting på en helt annen måte enn meg! Hvis min reaksjon er å stå stille, så sammenligner jeg meg automatisk med de som er i full bevegelse. Hvis min reaksjon er ’å, nei, dette er skummelt’, så sammenligner jeg meg automatisk med de som roper høyt ’å, ja, så morsomt!”. Og da kommer jeg naturlig nok til kort. Og følelsen av å ikke være bra nok, sniker seg inn og lammer hver lille pore i kroppen. Følelsen av at de gjør det riktige, og jeg gjør feil, at de er flinkere, mer kreative, mer fri enn meg, mens jeg er talentløs og bunnet. Og resultatet av sammenligningen blir at jeg stopper meg selv. For jeg klarer ikke gjøre det slik de gjør det.

Heldigvis er jeg har jeg etter hvert utrustet meg selv med en del strategier og hjelpemidler for å få slutt på sånne lammelser. Jeg har også en handlings-Åshild i meg som er en råtass på å pushe meg i sånne situasjoner. Og sakte, men sikkert klarer jeg å stenge de andre ute og heller konsentrere meg om hvordan jeg kan løse oppgaven. På min måte. Lukke de andre ute og være egoistisk.

Men, det kjennes på ingen måte ut som en seier. Ok, hvis jeg er helt ærlig, så gir det en god følelse i meg når jeg kjenner at ting løsner og at jeg får til å handle, selv om jeg ikke gjør det på samme måte som de andre. Men, den gode følelsen får veldig hard konkurranse med Usikkerheten. For det å gjøre ting på min egen måte, gjør meg usikker. Og faktisk litt redd. Har jeg dummet meg ut? Bommet totalt på oppgaven? Valgt en helt feil vei å gå?

Denne usikkerheten dekker fullstendig over det faktum at jeg faktisk ikke klarte å gjøre det sånn som de andre. Jeg klarte ikke danse rundt i rommet. Ikke klarte jeg å male på hele arket. Jeg glemmer at jeg i realiteten faktisk bare hadde to valg:
* Bli værende i lammelsen.
* Eller finne min måte å gjøre det på.