Kreativ blomstringsgruppe

I dag har jeg vært på en ny samling med Kunstterapigruppa - eller "Kreativ blomstringsgruppe" som den kalles. Og den førte med seg mange tanker. Om forventninger og ønsker, om det å møte nye ansikter ved seg selv. Og helt ærlig, så startet tankeprosessen ved en kjip følelse av å kjede meg på gruppa. Følelsen av å være skuffet i forhold til forventningene mine. Ikke nødvendigvis misfornøyd. Heller skuffet. For det er ikke sånn at jeg ikke får noe av å gå der. Det er bare det at det jeg får, er noe helt annerledes enn forventet. Og istedenfor å kjenne at disse samlingene får meg til å blomstre og møte mine positive sider, sitter jeg i dag med en følelse av at det eneste som blomstrer hos meg nå, er ugress - i bøtter og spann. De eneste sidene jeg syns jeg møter, er de jeg ikke liker. Som frustrasjon, irritasjon, rastløshet, sinne, arroganse... Ikke mye vakre blomster, med andre ord.

Etter gruppesamlingen dro jeg rett til time hos gestaltdama mi. Og timen der satte igang en del prosesser. Om ugress og sånn. Og nå i kveld har det blitt en lang tekst, bygget på mine bilder, mine opplevelser og mine tanker. Om det er mulig for andre å få noe fornuftig ut av, vet jeg sannerlig ikke, men vil du lese, er det helt i orden :)

...

Blomstring my ass!

Jeg hadde sett for meg en nydelig hage med de nydeligste blomster i de nydeligste former og farger. ”Kreativ blomstringsgruppe” – ikke rart at jeg fikk sånne bilder i hodet! Men som så ofte ellers, er virkeligheten en annen enn den jeg forestiller meg. Og i dag har jeg sett det med egne øyne: Hagen min er full av spirende ugrass! Jo da, noen blomster her og der også, men det er uten tvil ugresset som trives best for tiden. De ser ut til å ha optimale forhold.

Det mest iøynefallende er nok den beryktede skvallerkålen. ”Skvallerkål”- heftig navn, forresten! *skvaldreskvaldreskvaldre* En plante som gror som et uvær hvis den ikke møter motstand. Den spiser seg utover, snor de ekstreme røttene sine i et imponerende sammensurium i jorda og legger seg som et grønt heldekkende teppe. I min kreative hage heter skvallerkålen ”Frøken Dyktig Klient”. Hun som vet hvordan man som best – og mest effektivt – kan sno seg gjennom det meste ved å skvaldre i vei om de riktige og ikke minst forventede tingene. Hun ’riktige’, vet du. Hun som kan ta fullstendig overhånd hvis hun ikke blir stoppet eller begrenset med myndig hånd.

Innimellom de stolte prestekragene, er det også i ferd med å vokse frem hissige brennesler. En plagsom ugresstype som ingen er spesielt glade i. Den er dekket av spisse hår og taggete blader som stikker og brenner og gir såre og kløende vabler når noen kommer borti dem. I min kreative hage er brennesla oppkalt etter det trønderske navnet på planten – ’breinnhuttu’, og lyder navnet Fru Huttemei Tu. Ei amper og hissig tante som elsker å hisse seg opp over håpløse pynteblomster som bare står der og er vakre. Fru Huttemei Tu er krevende. Hun hater stillstand og kjedsomhet. Ja, faktisk også fred og ro. Og i nærheten av passive prydblomster, er det en smal sak for henne å ta seg til rette.

Rundt hagen er det en flott hekk, men inni hekken har det dukket opp hundekjeks flere steder. Sånne bambuslignende høye planter, som står og vipper arrogant med skjermhatten sin når det blåser litt. En seiglivet sak. I min kreative hage er hundekjeksen kjent som Frøken Ovenpå. En temmelig overlegen frøken som – i og for seg forståelig nok – virkelig føler hun er minst ett hode over andre. Og det faller seg helt naturlig for henne å møte andre med et litt nedlatende blikk, for det er ikke mulig for verken søte tusenfryd, nydelige blåklokker eller forsiktige stemorsblomster å ha den samme – og fulle – oversikten som Frøken Ovenpå har. Der oppe i høyden hvor hun slenger så arrogant med hodet, har hun full oversikt over alt som skjer. Og mener at full oversikt helt klart er synonymt med full innsikt.

Og ikke nok med Frøken Skvaldre, Fru Huttemei Tu og Frøken Ovenpå! Jammen er hagen invadert av nok et ugrass – nemlig løvetann. I bøtter og spann! Eller Miss Smiley som hun så kjekt omtaler seg selv. Skinner om kapp med sola, alltid med et smil om munnen. Okke som. Bare se på henne! Så innbydende, myk og smilende. Presser seg – nesten intenst – frem mellom både gress, steiner, heller og andre blomster. Og avvæpner alle – utspekulert nok – med et strålende smil. Uansett hva som møter henne. Miss Smiley lever opp til navnet sitt. Ja, hvem har vel noen gang sett en trist, eller for den saks skyld sinna, løvetann?

Kreativ blomstring og nydelige hager. Nå infisert av en haug med ugress i forskjellige varianter. Og det gror. Hemningsløst. Og selv om det er ansatt to gartnere i hagen, ser det ikke ut til å hjelpe mot ugresset. Ingen av dem orker å gå løs på skvallerkålen, og brennesle er det bedre å holde seg unna. Og hundekjeksen har så trå stengel at man trenger muskler for å røske den opp. Og den smilende løvetannen popper opp uhemmet og gartnerne har visst bestemt seg for å smile med. Ugresset får med andre ord optimale groforhold.

Og jeg – eieren av hagen – står på verandaen min og betrakter det som skjer. Ser at bedene som skulle blomstre så vakkert, nå er i ferd med å overtas av brennesle. Og den grønne plenen spises sakte, men sikkert opp av skvallerkål og løvetann. Og til og med prydhekken er forvandlet til rad med arrogant hundekjeks. Jeg ser. Jeg fortviler. Ja, faktisk så blir jeg sinna. Forbanner ugress-invasjonen og de krevende, utspekulerte og sleipe tantene som popper opp i idyllen min. Roter den til. Blomstring my ass!

Så, hva gjør jeg nå? Ugresset er kommet. Og jeg har i all fall et par alternativer:
1. Sparke gartnerne og gyve løs på ugresset selv. Røske det opp med roten – hardt og brutalt, ett for ett.
2. Kalle gartnerne mine inn på teppet, gi dem et sannhetsord og be om full skjerpings.
3. Anlegge en såkalt naturtomt hvor alt kan vokse fritt og uhemmet, og hvor naturen selv får bestemme hvem som får overleve og ikke.
4. Ta en nøyere titt på de forskjellige ugress-sortene og se om det i det hele tatt finnes noe de kan brukes til. Se om de har noen som helst verdi for meg.

Velger jeg alternativ 1, vil jeg nok bli kvitt ugresset etter mye hard jobbing. Men, som ugress flest, vil det komme tilbake igjen fortere enn jeg aner. Det vil med andre ord kreve en konstant ’undertrykking’ og stålkontroll fra min side.

Alternativ 2 er fristende, for det fratar meg ansvaret for problemet. Jeg overlater det helt og holdent til andre, og vil dermed slippe å måtte forholde meg til det selv. Som sagt et lovende alternativ, men erfaringen tilsier at dette neppe vil fungere.

En naturtomt er egentlig en genial plan. Så får det skje det som skjer, lissom. Kanskje vil det blomstre vakkert, men det er også mulig at det tilslutt bare blir et villnis av ugrass og ustelte vekster. Men en del av meg sliter med å være så passiv. En del av meg tror nemlig på at det er mulig å forme sin egen hage. Mye slit, ja, men mulig.

Så, kanskje er det alternativ 4 som er det mest realistiske? En hage hvor blomstene virkelig skal få godt stell og optimale forhold, men hvor også de såkalte ugressplantene skal få en sjanse til å vise sin verdi. Før jeg eventuelt sier at nok er nok, og går til kamp mot dem.

Frøken Skvaller Perfekt Klient skvaldrer hele tiden. Har de riktige ordene til de riktige tidene. SÅ fornuftig. Og riktig. Og noen ganger trenger jeg en som skvaldrer om de riktige tingene. En som vet hva som er riktig å gjøre. Og som gjør det. Og sprer et mykt teppe utover jorda. Dekker over. Beskytter.

Fru Huttemei Tu er ingen enkel tante. Og ikke lett å like. Eller se nytteverdien av, for den saks skyld. Men Huttemei Tu er ikke redd for å stikke seg frem, pirke borti eller si i fra hvis noen kommer for nært eller tramper over. Og av og til trenger jeg en Huttemei Tu. Ei som våger å trosse, og kanskje også gjøre seg upopulær. Det er som kjent både mye næring og medisinsk legende egenskaper i ’breinnhuttua’.

Så er det Miss Smiley, da. Som smiler, uansett. Okke som. Og det er sjarmerende, det. Og i mange tilfeller en fin måte å møte verden på. Det får omgivelsene til å føle seg mer vel, og er i tillegg en god beskyttende maske. God kamuflasje. Og av og til trenger jeg kamuflasje. Og hvis du ser godt etter, så har Miss Smiley en ganske genial egenskap; hun smiler mot lyset og lukker seg litt igjen når det er mørkt. En ganske avansert form for egenvern, spør du meg.

Men Frøken Ovenpå – nei, finnes det noe som helst nyttverdi i henne? En arrogant tante som leker ’besser wisser’? Isj. Men, hvis jeg ser bort fra den utrolig tåpelige synonym-tolkningen hennes, så kanskje… For det er ikke til å legge skjul på at hun er en dame med god utsikt, og til dels også god oversikt. Hun rager høyt og har en stilk som er stødigere enn de flestes. Og denne oversikten må da kunne brukes til noe nyttig? Oversikt gir kanskje ikke full innsikt, men det er uten tvil et godt hjelpemiddel for å nærme seg innsikt.

Jeg har en hage. En kreativ, blomstrende hage. Med ugress. Og to gartnere. Jeg har fortsatt noen uker til hvor jeg skal jobbe i denne hagen. Og valget er til syvende og sist mitt. Jeg kan velge å forholde meg til det som faktisk er – og gjøre det beste ut av det. Eller stå på for å forandre hagen i den retningen jeg ønsker det. For én ting er sikkert: dette er en hage hvor det virkelig gror!