Et lite uttrykk - Luke 20

 

Å være flink pike, kontrollfreak og diplomat får konsekvenser. Disse egenskapene krever at vi legger en demper på det instinktive. Ja, det legger strengt tatt en demper på det meste. Flinke piker viser bare frem aksepterte og spiselige sider av seg selv. Kontrollfreaker skyr spontaniteten som pesten, og diplomatene lytter sjelden til seg selv og sine egne reaksjoner og følelser. 

Dagens ord er S V Æ R T og S K R E M M E N D E for oss i de nevnte kategoriene. Det er noe rått, ukontrollert og uhemmet over det. Alle disse tingene som vi prøver å holde oss unna.

 I løpet av årene med terapi og kunstterapiutdanning har jeg heldigvis gitt litt slipp og vært i kontakt med urkraften min, men jeg måtte tenke meg grundig om for å huske en opplevelse fra tiden før det. Helt til jeg kom på en opplevelse fra det året jeg var med i Ten Sing Norway. Vi laget en forestilling/konsert som vi reiste rundt med, både i utlandet og her hjemme. Jeg var i dramagruppa og spilte en scene hvor jeg var et lite barn som sto i lekegrinda og prøvde å få kontakt med pappaen min som sto i nærheten og leste avisen. Jeg hadde bare én replikk - "Pappa!". Resten var opp til meg. Jeg spilte og spilte - ropte, trampet i gulvet, sang. Jeg prøvde, på ekte flink pike-vis. Men hadde hele tiden kontroll. Og et snev av diplomati. Jeg kunne jo ikke gjøre noe som kunne ende med full kræsj og total avvisning! Kristin, dramaansvarlig, er en klok dame. Hun så tydeligvis det jeg strevde med og befalte meg med ut i skogen en tidlig morgen. (Og skogen var "vill ungarsk villsvinskog" - perfekte rammer for det som skulle skje videre...) Der trigget hun meg hardere enn jeg noen gang hadde blitt trigget på det å rope og skrike av full hals! Ja, B R Ø L E er mer riktig betegnelse... Jeg var så redd at jeg nesten tissa i buksa. Rope, ja, men brøle - med hele kroppen? (Hvis du ikke har prøvd det selv, har du ikke talerett nå!) Livredd, svett, skjelven og mer og mer desperat brølte jeg så høyt jeg kunne - og plutselig var det noe som løsnet. Jeg hadde ikke sånne ord da, men i dag vet jeg at jeg var i kontakt med urkraften min. Brølingen var ikke lenger skuespill fra en flink jente, men ekte krefter. Det skjedde noe med dramascenen etter dette. Og guess what? Jeg kan si ett ord: berøring. Hah! Igjen! Urkraft er svært og skremmende, men det berører også. Treffer oss i magen så det runger! Det er ikke rart det er skummelt...