Tre små bokstaver - L E V

Jeg liker mandager, jeg. De er så fulle av muligheter og optimisme - gang på gang. Det er jommen fint å ha denne jevne troen på og tilliten til at jeg har fine ting foran meg. Samtidig opplever jeg det viktigere enn noen gang å ikke bli borte i nettopp "foran meg". I ordene, tankene, ideene og forestillingene om det som skal komme... Leve kan jeg jo bare gjøre akkurat NÅ. 

I dag må jeg derfor dele litt av prosessen bak denne AJ-siden. Den startet nemlig i framtiden. Jeg fant frem noen gamle art-journal-stempeltekster fulle av gode sitater og sannheter. AJ-siden var hvit og fin, og når jeg stemplet de fine tekstene med sort blekk, ble de nesten som i sangen om "Du skal få en dag i mårå, med blanke ark og fargestifter til...". Så rent og tydelig og enkelt. Helt til jeg stemplet "Fake it 'till you make it"-babe'n. Den fikk skikkelig dårlig trykk og plutselig satt jeg der og kjente at det traff meg rett i magen! Plutselig ble det dårlige avtrykket nettopp bare det - et dårlig avtrykk. Tekstene rundt ble bare massivt kaos og harde bokstaver. Jeg ble irritert og pøste på med enda mer bokstavkaos på kryss og tvers! Prøvde å skrive litt med hvit penn oppå for å redde tankene, men alt druknet. 

Ok, så stemplet jeg fake-dama én gang til, på et rent ark, klippet ut og limte den over. Nå ble i alle fall trykket skikkelig, og jeg digger jo egentlig dama! Hu er kul og har attitude! Så drit i ordene - få frem dama, Åshild! Fram med farger - få dama til å skinne her og nå. Pøs på med glitrende gullprikker også! Jeg klippet ut en glossy, smilende munn fra et blad og plasserte den først som munn på dama, men da ble uttrykket plutselig så sarkastisk og det vil jeg ikke. Jeg liker dama og jeg liker smilet - begge må få skinne naturlig. Bokstavene LEV kom plutselig, kanskje inspirert av den lattermilde munnen? 

Tekstsiden måtte også lages. Som en renere variant av kaossiden, kanskje. Det er det jeg liker så godt med art journaling og kunstterapeutisk jobbing: ut av kaoset kommer det ALLTID et fokus. Og mitt fokus ble så tydelig på tekstsiden. Bokstavene er der, men de er utkrystallisert i 3 av dem: L E V. For i dag er det det jeg trengte å høre. Joda, det er mandag og tid for ny uke, nye planer og alt det der, men det er også - like viktig - tid for å leve akkurat her og nå. 

Så - kos dere med ny uke, blanke ark og nye muligheter, men også med å LEVE. 

En ny begynnelse

Enn det...! Enn det at det første jeg viser frem i 2018 er en Art Journal-side! Undrenes tid er ikke forbi... Jeg har ikke laget AJ-sider på år og dag, ja, strengt tatt føles det som om jeg ikke har laget noe kreativt på år og dag heller. Det er vel strengt tatt ikke sant, men tanken viser bare at papirkreativitet har vært nedprioritert lenge. Det har vært så mye annet i livet mitt som har krevd både tid og fokus. Nå lengter jeg etter forutsigbare hverdager igjen og en fin fortsettelse på det nye livet mitt. 

Jeg har brukt art journaling mye i tidligere prosesser og har lyst til å sjekke ut om det kan være en fin måte å både jobbe meg igjennom og dokumentere denne prosessen også. Så derfor ble det en litt fortumlet start med litt spray, gesso, teksturpasta og fettfarger - og jeg er forundret over hvordan siden endret seg underveis og ble akkurat slik den tydeligvis skulle bli. Jeg får ta det som et tegn på at det er greit å ha tillit til at livet skjer og finner sin vei - i stor grad uavhengig av hvilke planer jeg prøver å legge. 

Så ufattelig moro at jeg...

... kan inspirere andre! Det er jo den beste tilbakemeldingen som finnes! Det gjør meg så glad, så rørt, så stolt og ein bisschen full av prestasjonsangst... For, for noen dager siden fikk jeg nemlig en melding på Facebook om at jeg var en av de norske nominerte i kåringen "Årets Scandinaviske Scrapper 2017" - og jeg ble helt satt ut... 

Tenk at det er noen der ute i scrappeverdenen som har ønsket å gi meg og mine krumspring sin stemme! Åsså nå når jeg føler at jeg er inntørka som en høngammal rosin, like produktiv som ei sterilisert høne i gåstolalder og langt bakpå når det gjelder kreativitet og nytekning. Etter å ha lest meldinga, måtte jeg ha noen dagers tenkepause, for hva svarer jeg på en sånn henvendelse? Det er jo en form for konkurranse hvor jeg faktisk må lage noen bidrag i løpet av våren. Vil jeg klare det? Det er mye som skjer i livet mitt for tiden, og hva gjør det med kreativiteten? 

Vel, noen ganger må vi bare hoppe ut i det og håpe det beste! Så, jeg har takket pent både for nominasjoner og til å være med i konkurransen. Det eneste jeg har som krav til meg selv, er at jeg skal ha det moro når jeg gjør dette! Kanskje kan dette være det sparket jeg trenger for å skjønne at kortlaging er både moro og helsefremmende. 

Så et V A R M T takk til dere som har stemt på meg. Det er heftig for en garva, inntørka scrapper! 

Så får kortet under her være en påminning til meg selv (og den som ellers måtte føle for det) i møte med kortlagingen fremover: ikke vær redd for å gå egne veier. 

Gode ord - 24. dag i advent 2017

ORD:

UNDRING & MAGI

Så er den her - den store juledagen som vi har hatt nedtelling til så lenge, og jeg kjenner at jeg skulle så inderlig ønske at jeg var barn igjen akkurat i dag. Våkne tidlig og veldig spent på om nissen har vært på besøk for å fylle opp julestrømpene som jeg hang utenfor rommet når jeg la meg kvelden før (og inderlig håpe at det ikke var moroklumpnissen som kom, han som besøkte brodern et år og la en haug med gulrøtter i sokken...!). Heldigvis er det stort sett go'nissen som kommer, så med stjerner i blikket og vann i munnen kan jeg smilende konstatere at jo, jommen har det vært magi på ferde i natt. Og det magiske viser seg igjen i Tre nøtter til Askepott, som selvsagt hører med mens julesokken tømmes bit for bit. Og jeg glemte jo helt magien i å komme inn i stua til et pynta juletre! Og for ikke snakke om alle pakkene som flommer under det... Og det merkverdige underet som gjentar seg hvert år: mandelen som aldri havner i skåla til noen av de voksne! Snakk om å ha uflaks, a - år etter år! Så kle på seg mye og varme vinterklær, gå ut i glitrende magisk vintervær og finne vei til kirka og den spesielle stemninga der med lys, orgelmusikk og en haug mennesker som syns at denne timen hører med til dagens undring og magi. Og så - endelig - komme hjem til en svett mamma som stresser med å få både sprø svor, poteter og grønnsaker ferdig samtidig, i tillegg til å velte den hjemmelagede karamellpuddingen forsiktig over på serveringsfatet - og huset lukter fantastisk av både middag, stearinos, gran og forventninger. Når den eviglange middagen endelig er ferdig, bordet er ryddet og far i huset har fått middagsluren sin - DA eksploderer magien! For pakke etter pakke er fulle av ønskelisteting og overraskelser og noen sokker og underbukser... Alt for mye for et forventningsfullt småtroll som spinner ellevillt rundt mens både lykke og sukker bobler i hver eneste celle i kroppen helt til alt går tomt og jeg siger sammen i fanget på en av de jeg i voksen alder skal takke varmt for barndommens magi. For det er fint å avslutte en magiens dag med det største under av alt: kjærligheten. 

Takk for følget gjennom advent 

- og god jul til hver og en av dere. 

Kalenderens siste gave er en bokvariant av fjorårets adventskalender - og Pingu som også syns det er magisk med julaften.

Vil du være med i trekningen av dagens gave, må du legge igjen noen ord enten her i bloggen eller i innlegget på Facebook.

Gode ord - 23. dag i advent 2017

ORD:

RAUSHET

Ååå, dette er et av mine favorittord! Jeg elsker raushet! Jeg elsker mennesker med lange, åpne armer som strekker seg ut og rommer, som favner, holder om og ser meg med alt jeg måtte komme med. Sånne mennesker er fantastiske. For meg er ikke raushet synonymt med å gi. Raushet handler like mye om hva vi våger å ta i mot. (Så for at det ikke skal bli mulig å misforstå meg, så handler raushet for meg overhode ikke om materielle ting - om å ta på seg spanderbuksene og strø om seg med penger og gaver. For all del, vær gjerne sjenerøs - det er fint det, men hold det unna det fine ordet mitt raushet!) 

Raushet er omtanke i møte med andre, men også i møte med oss selv. Det er tusen ganger enklere å være raus i møte med andre enn i møte med oss selv, spør du meg. Vi er ufattelig strenge med oss selv og har helt andre regler enn vi ville møtt en venn med. Det er ikke særlig raust. Raushet er kjærlighet. Et raust menneske har så stort hjerte at det har plass til mange og mye. Et raust menneske er så raust at det aksepterer også mine dårlige sider, mine feil og mangler. Ikke sånn å forstå at et raust menneske skal svelge alt, enten det er godt eller dårlig, men et raust menneske vet at vi er bare mennesker - på godt og vondt, og aksepterer det. Rause mennesker tåler sterke følelser. De gliser når jeg gapskratter og holder om når jeg hulker og snørrer. Rause mennesker næres av mangfold. De fryder seg over å møte hele spekteret av livet. Og de byr på seg selv. Altså, de er ikke bare et åpent mottak, men de er selv aktive aktører i hverdagen. De våger å være seg selv - og gir derfor mennesker rundt seg en trygghet på at de kan våge det samme. Sa jeg at jeg elsker raushet? 

Jeg vet at det høres ut som at rause mennesker er en gjeng supermennesker, for det er litt av en remse med kvaliteter jeg har listet opp. Og det er en viss kjerne av sannhet i nettopp det - det ER supermennesker. Men heldigvis og takk og pris trenger vi ikke være supre som i suverene og feilfrie for å være rause. Det holder i massevis at vi prøver hver dag, og er rause nok til å reise oss selv opp igjen når vi ikke klarte å møte oss selv eller andre med raushet. For rause mennesker tar like mange magaplask som alle andre (ja, kanskje enda flere, for de våger når vi andre kjører safe...). Nøkkelen ligger kanskje i det å ha trygghet i seg selv? 

Dagens Pingu ble til i møte med et raust menneske på en dag hvor jeg var milevis unna å være raus i møte med meg selv. 

Dagens gave er en selvlaget oppskriftsbok som du kan fylle med dine rauseste oppskrifter. 

For å bli med i trekningen av dagens gave, må du legge igjen noen ord her i bloggen, eller i innlegget på Facebook. 

Gode ord - 22. dag i advent 2017

ORD:

FRED, HJERTERO, HJERTEFRED
& FLØYELSFØLELSE

Denne fine rekken av hvilepulsord hadde kanskje passet best på julaften, hvor roen liksom skal senke seg etter flere uker med travle dager, men jeg trenger dem i dag og er så glad for at de kommer akkurat nå. Jeg har ikke lyst til å være helt oppkavet eller totalt utslitt når julaften kommer. Nei, da vil jeg ha overskudd nok til å klare være tilstede og nyte øyeblikkene. Så, hei hei - la oss ta oss litt tid til å være i ro og fred i dag. I alle fall en liten stund. Noen minutter av dagen hvor vi gir oss selv rom for å finne nettopp ro. Jeg vet ikke hvordan du gjør det, men jeg vet at for meg er det ro og fred når jeg tenner noen lys, setter på en rolig jule-CD og finner meg en god bok med ord som senker pulsen og får meg til å smile. Fløyelsefølelse. Ja, sånn kjennes det. Noen minutter hvor jeg ikke trenger å streve eller prestere, men bare flyte med - som fløyel. 

Dagens gave er diktboka "Ren poesi" - som passer perfekt for dager som dette. Små, korte dikt mettet med både fred, ro og litt snert. Pingu gleder seg til å pynte juletreet i morra, og bruker dagens hvilepulsøyeblikk til å være tilstede og nyte den gode forventningen. 

Gode ord - 21. dag i advent 2017

ORD:

OMSORG & OMTANKE

I dagens luke låner jeg ordene til Jan Erik Vold. De sier det jeg har lyst til å si. Ta vare på hverandre - vi trenger hverandre. 

TA VARE

på vennene ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn, dagen
er hvit – det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte – nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute – jeg sier:
vennlighet varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene – HEI HEI! ta nå
vare på hverandre.

Jan Erik Vold

Dagens gave er en søt bok med gode ord om takknemlighet i møte med omsorg og omtanke, og så er jeg så glad for å kunne gi bort et vakkert smykke laget av Kim Bjørvig (Kimmeline). Jeg syns det passer så fint akkurat i dag, med sommerfuglen som kommer og den gylne kimen av håp og liv og varme. Og så måtte jo omsorgs-Pingu få være med også. 

Vil du være med i trekningen om dagens gave, må du legge igjen noen ord her i bloggen, eller i innlegget på Facebook. 

Gode ord - 20. dag i advent 2017

ORD:

TILHØRIGHET, HVERANDRE, RELASJONER, INKLUDERENDE, FAMILIE & FOSTERHJEM

For en rekke med ord! Det ene griper mykt det andre i handa og så står de der så flotte i flokk og rad - sammen. For det er jo det det handler om. Det å ha noen å stå sammen med. Det å kjenne at jo, her hører jeg til - her er jeg velkommen. Her kan jeg være meg selv, sammen med noen som aksepterer meg sånn som jeg er, også med alle mine rariteter, lyter og mangler. 

Vi vet jo at juledagene er ekstra krevende sånn, for når alt fokuset dreier seg om familie, sammenkomster og fellesskap, er det tøft å ikke ha noen å stå sammen med. Jeg vil ikke løfte pekefinger i dag, for det er ikke det dette dreier seg om. Dårlig samvittighet er ingen god motivator. Men jeg vil gjerne løfte blikket og være litt ekstra obs på om det er noen jeg kan bry meg litt ekstra om nå i juledagene. Og jeg gjør det ikke bare for å støtte eller glede den andre - å stå i flokk og rad gir meg noe jeg trenger også. Det er fint å føle seg som en del av noe større. Vi trenger hverandre.

Dagens lille gave er en collage, og fine Pingu som sier som Marte Svennerud - "Itte no knussel, je tek dom alle sju.!" 

Vil du være med i trekningen av dagens luke, må du legge igjen noen ord enten her i bloggen, eller i innlegget på Facebook. 

Gode ord - 19. dag i advent 2017

ORD:

YDMYK

Jeg får lyst til å smile til deg, legge fingeren min mot leppene mine og hviske et stille "hyssssj" mens jeg griper hånda di, går sammen med deg til den fineste plassen jeg vet om ute i naturen og setter meg ned ved siden av deg og bare er. Ydmyk i møte med naturen - ydmyk i møte med deg, fine venn. "Ydmyk" - det milde, nydelige ordet som gjør at jeg får behov for å møte livet med et dempet sinn. Ikke dempet som i begrenset, men som i dempet for å kunne lytte enda bedre. For meg er det det ydmykhet handler om - lytting. Det å lytte varsomt til det den andre sier, til den den andre gjør og til det den andre føler. Er ikke det vakre greier, så vet ikke jeg. 

Ydmykhet handler for meg om å våge gi slipp, om å våge tro og ha tillit til både meg selv, andre og livet. Det handler om respekt, selvinnsikt og livserfaring. Om å vite at livet ikke bare handler om rak rygg og prestasjoner, men også om hvile og refleksjoner. 

Dagens gave er et fotoprint av et maleri jeg malte for en del år siden - som handler om å ta seg tid til å hvile, reflektere og lytte. Pingu hviler også i dag. 

For å være med i trekningen av dagens luke, må du legge igjen noen ord enten her i bloggen eller i innlegget på Facebook. 

Gode ord - 18. dag i advent 2017

ORD:

VENNSKAP & EMPATI

Nå sitter jeg her og undrer litt, for de foregående dagene har ordene danset ned på papiret av seg selv, men i dag går det skikkelig trått. Og det med så flotte ord som vennskap og empati. Det burde jo være de enkleste ord i verden å la seg inspirere av. Men jeg er ganske ordløs. Sånt blir jeg grublete av. Og faktisk litt urolig. Jeg ville så gjerne skrive en fengende tekst om viktigheten av vennskap og gleden over å ha gode venner. Jeg ville så gjerne skrive varmt om empati. Og det eneste ordet som dukker opp er ensomhet, og ensomhet er tunge greier. Det gir ikke go'stemning. Ikke er det veldig motiverende heller. Det er best å ikke snakke om ensomhet. Det er lettere å skrive noen setninger om hvor heldig jeg er som har venner og hvor glad jeg er for at empati er et ord som er viktig for både meg og mine venner... Men jo mindre jeg snakker om ensomheten, jo større vokser følelsen seg. Det er den makta skam har. Den sluker taushet som verdens beste næringsdrikk. Så i dag, før jeg sier noe om vennskap, må jeg aller først fortelle om ensomhet. Min ensomhet. Kun da kan jeg være troverdig i det jeg skriver om ordene vennskap og empati også. 

Jeg har ikke erfart den virkelig dype og drepende ensomheten. Den som forgifter selvbildet og følelsen av egenverdi. Den som kommer i kjølvannet av mobbing, utfrysing og et reelt fravær av nære mennesker. Min ensomhet er av den sporadiske sorten, for jeg er heldig og har flere venner og et godt nettverk. Likevel har jeg også dager hvor jeg kjenner på ensomhet. Jeg bare skjuler det. Gjemmer det bak forklaringer som at "... det var jo godt med litt alenetid." (for det er det både trendy og legitimt å ønske seg, sant?) og "... jeg ville ikke presse meg på midt oppi alt annet." (for herlighet, så travle og engasjerte folk er i dag.). Men ensomhet er ikke god alenetid. Ensomhet er lengsel, savn og usikkerhet.  Når jeg kjenner meg ensom, blir jeg liten. Da gjemmer jeg meg under et pledd i sofaen, med et nettbrett, en mobilskjerm eller ei bok og overbeviser intenst meg selv om at jeg ikke lar ensomhetsfølelsen berøre meg. Jeg trives jo så greit i eget selskap... Jeg ringer ikke en av vennene mine for å fortelle om ensomheten min. Jeg vil jo ikke tigge vennskap og oppmerksomhet! Det er flaut, det! Det er som å be noen om å få en klem eller be noen om å bli elsket. Det gjør jeg bare ikke - for skulle jeg våge meg på å rekke ut en hånd, risikerer jeg også å ikke bli møtt. Det er smertefullt. Og skamfullt. Da er det bedre å tie. Tie skamfullt og håpe på en bedre dag i morra. 

Og heldigvis våkner jeg ofte til en bedre dag, hvor motet er litt større og troen på at jeg er ok å være sammen med er større. Da gleder jeg meg over hyggelige lunsjavtaler, gode telefonsamtaler og fine rusleturer og kjenner meg som verdens heldigste venn. For jeg er heldig som har gode venner.

Jeg kjenner ofte at jeg er full av ubrukte vennskapsbobler! Jeg har både klemmer og omsorg i overflod. Jeg har så mye å gi. Jeg tror faktisk at det er denne overfloden som ofte fremmer ensomhetsfølelsen i meg. De dagene jeg sitter hjemme og føler meg ensom, er egentlig dager hvor jeg er så proppfull av ubrukte klemmer, omsorg og nærhet at det føles totalt frustrerende og meningsløst å ikke ha noen i nærheten å gi det til. Gir dette mening?

Ordene vennskap og empati er utrolig viktige for meg. Jeg får bare ikke tak i ordene i dag. Jeg tror jeg må bli en praktiker i stedet for - en som klemmer, lytter, føler med og bryr seg. Det gir mening.  Jeg må finne noen å klemme! Jeg må lage meg arenaer hvor jeg kan dele overskuddet mitt med noen som trenger det! Dette blir et av 2018-prosjektene mine og det gleder jeg meg til. 

...

Dagens gave er enkel, men den er laget med både lott og løye, omtanke og møye. Et vennskapsarmbånd hvor intensjonen var å lage et nydelig hjertemønster, men det ble bare tull. Så prøvde jeg meg på en gylden middelvei, som heller ikke ble særlig bra. Det som funket best, var å gjøre det helt enkelt, og kanskje er det det vennskap handler om? Om å ha tillit til at det enkle er mer enn bra nok, så lenge det er gjort med kjærlighet og god vilje? 

Hvis du vil være med i trekningen av dagens luke, må du legge igjen noen ord enten her i bloggen eller i innlegget på Facebook.